Close

Stein Urheim: Strandebarm


 
HUBROCD2555/HUBROLP3555
 
 
CD/LP-180g TidalSpotify
 
 
Norwegian release date: 18.03.2016
International release: 01.07.2016
 
On his third solo album for HUBRO, string magician Stein Urheim, based in Berlin, Bergen and Strandebarm, really gets serious about honing his complex expressive skills. His previous album garnered excellent reviews internationally, and has become a force to reckon with among listeners.
 
Urheim plays an impressive number of string instruments on the album, but we can also hear several tracks featuring vocals, harmonica, pocket cornet and tape experiments, while producer Jørgen Træen makes a contribution on modular synth. Urheim has had an interest in Norwegian folk music for a long time. Together with Benedicte Maurseth he won first prize in the “open class” category in the National Contest for Traditional Music in 2013, and on “Strandebarm” he interprets a Norwegian fiddle tune for the first time on an album.
 
In the course of his life as a musician Stein Urheim has gathered impressions and input from a musical world that knows no boundaries, and on this album he presents some of the most exceptional and exciting treasures he has discovered along the way – all filtered, naturally, through his distinctive musical temperament. This is strikingly personal music, which could most likely not have been made at any other time in history.
 
The tonal point of departure for the compositions on this record is reminiscent of French music of the early 1900s and American ragtime and standards of the 1920s and 30s. The soundscape combines acoustic and electronic elements to generate a compelling result. Urheim is thoughtful and meditative without being withdrawn or sombre.
 
“Strandebarm” was recorded in Strandebarm Church, not far from the house where Urheim has stayed for long periods of time in recent years. This space was chosen primarily because of its inspiring acoustics, and the music was recorded, as on the previous album, by sound technician Audun Strype. The recording was finalised and mixed at Duper Studio in Bergen by technician and producer Jørgen Træen, who also collaborated very successfully with Urheim on the previous album.
 
“Strandebarm” is Stein Urheim’s third release as a solo artist, and also his third release on the HUBRO label. He has also released three critically acclaimed duo albums on Bugge Wesseltoft’s Jazzland label, together with vocalist and instrumentalist Mari Kvien Brunvoll. Urheim has also been a member of Gabriel Fliflet’s band Åresong and HP Gundersen’s critically lauded drone band The Last Hurrah.
 
On Sunday 20 March Stein Urheim will present a new commissioned work, “Travelling With the Natural Cosmolodic Orchestra”, at the Voss Jazz Festival together with Per Jørgensen, Kjetil Møster, Mari Kvien Brunvoll, Ole Morten Vågan and Kåre Opheim.
HUBROCD2555

Share:

HUBROCD2555

Reviews:

  1. Den bergenske multiinstrumentalisten Stein Urheim har budd i både Berlin og Strandebarm dei siste åra. Musikken hans er minst like kosmopolitisk. Den reine Hardangernaturen, dyrelivet, stilla og det store rommet har inspirert Stein Urheim til deler av sitt tredje soloalbum. Eit album som i all hovudsak er spelt inn i Strandebarm kyrkje. Men også opphaldet i Berlin har sett sine spor, noko låttitlar som «Dragene over Tempelhof» og «Berlin Blues» vitnar om. Sporet «Oh So Nice» er dessutan inspirert av ein Kurt Vonnegut-tekst. Musikalsk er «Strandebarm» eit kaleidoskop. Urheim trekkjer opp den eine musikalske ideen etter den andre, prøver dei ut og fullfører dei – på framifrå vis. Hans mangeårige interesse for norsk folkemusikk (Urheim vann open klasse på Landskappleiken 2013 saman med Benedicte Maurseth), gjr seg gjeldande i tolkinga av slåtten «Fjellbekken». Elles spenner påverknaden over det meste frå europeisk tidleg 1900-talsmusikk, via store klangbilete til amerikansk dansemusikk – også det frå dei fyrste tiåra av 1900talet. Stein Urheim spelar etter kvart eit rikhaldig instrumentarium. På plata trakterer han diverse gitarar, fløyter, munnspel, slide tamboura, ein fretless bousoukivariant, tyrkisk tanbur, langeleik, banjo, lommekornett, perkusjon, loops og delay. I tillegg har han lagt vokal på «Water – part 2» og på «Oh So Nice». Teknikar og produsent Jørgen Træen har lagt på modular synth og diverse effektar i Duper Studio i Bergen, der arbeidet med Urheim sitt tredje album – og det tredje gjeve ut på Hubro – vart sluttført. Urheim er ein allsidig musikar som fortener å verta lytta til.
    - Hordaland, Nils Kvamsdal (N)

  2. Stein Urheim er en av norsk jazz’ mest aktive musikere. Foruten solokarri­eren og samarbeidet med Marie Kvien Brunvoll, har han også spilt med Gabriel Fliflets Åresong band, Unge Frustrerte Menn, samt HP Gundersens The Last Hurrah!!. I år skrev han også bestillingsverket til Vossa Jazz, i tillegg til å gi ut dette albumet. Urheim var bare tenåringen da han konsertdebuterte for første gang, og ble fort en fast traver på bergenske konsertscener. Siden da har han utforsket hva moderne blues og jazz kan være, både alene og sammen med andre. På sitt svakeste kan prosjektene fremstå som retningsløse og uferdige, men de er aldri kjedelige. På sitt tredje soloalbum er Urheim på sitt skarpeste til nå. «Strandebarm» er, som Urheim-utgivelser før den, en tilbakelent og meditativ affære. Sporene handler like mye om resonans og det rent fysiske ved strengespillet, som en melodilinje eller en enkel tonerekke. Urheim har alltid vært utforskende av natur. Han har den nådegaven at han våger å gi seg hen til nye uttrykk og la dem påvirke hans egen spillestil. Noen ganger starter det med ett enkelt instrument, andre ganger skyldes det oppdagelsen av en ny sjanger. Det har også ført til at Urheim er blitt beskrevet som rocke-, country-, jazz- og bluesmusiker om hverandre. Sannheten er at Urheim befinner seg et sted midt imellom alt dette, med en klar forkjærlighet for klang, folketoner og odde strukturer. Dette høres kanskje avskrekkende ut, men slapp av; poenget er nemlig at Urheim på denne måten klarer å skjære inn til beinet på musikken. For eksempel kan «Fjellbekken» umiddelbart fremstå som uoversiktlig og kaotisk, men etter en stund trer intensjonen tydeligere frem og du som lytter sitter igjen med noe som mest av alt kan sammenlignes med et destillat av de norske folketonene. Det er en spennende lytteprosess som må oppleves. Urheims musikk har en særegen dybde – i dobbelt forstand. For det første er sporene bygget opp av en mengde små anslag som gjerne kunne vært tolket videre i vidt forskjellige retninger. «Water – p.t. 1» åpner for eksempel med orientalske toner og en dirrende stemning, før bottlenecken og stålstrengene drar det hele i retning klassisk americana. Det hele kobles så sammen igjen og viser likhetene mellom de to forskjellige uttrykkene på en spennende og lærerik måte. For det andre bruker Urheim instrumentene på en svært fysisk måte. Med virkemidler som klang, puls og tekstur maler Urheim tredimensjonale lydlandskap man fint kunne gått seg vill i, om det ikke hadde vært for den tydelige stien Urheim har brolagt med toner for lytteren. For selv om Urheim eksperimenterer og tøyer grenser, er han ikke redd for å gi lytteren en tydelig, rød tråd å holde fast i. Stein Urheims dronete jazzblues er herlig kompromissløs. Den er underholdende, men aldri enkel. Den er vanskelig, men aldri avvisende. Den beveger, men blir aldri sentimental. Urheims strengelek bobler av oppfinnsomhet, undring og spilleglede. Da skal det godt gjøres å ikke la seg rive med.
    - Bergens Tidende, Petter Lønningen 5/6

  3. Taking advantage of his extensive knowledge of the string instrument section he is going on a full on frenzy using well-known bits like guitar, banjo and mandolin as well es more obscure, rarely heard and uncommon bits like langeleik, turkish tanbur, fretless bouzuki as well as other – string and non-string – instruments alongside loops and percussion to create a rural, panoramic soundscape whilst producer Jørgen Træen provides additional layers of effects and modular synthesis on numerous pieces. Together, the pairing creates a calm and peaceful atmosphere which is truly resembling the overall feel of the title providing village Stein Urheim describes in the albums liner notes.

    - Nitestylez.de

  4. Stein Urheim hat sich bereits in der Vergangenheit als großer Tüftler erwiesen, und er probiert gerne alles aus, was irgendwie Klänge hervorbringt. Auf »STRANDEBARM« spielt er zwölf Instrumente: Gitarre, Flöten, Mundharmonika, Tambura, bundlose Bouzouki, Tanbur, Mandoline, Langeleik, Banko, Loops und Delay, zudem hört man seine Stimme. Einziger Helfer ist der Elektroniker Jørgen Træen.
    Da möchte man nun ein nerdiges Gitarren-Gefrickel erwarten, das allenfalls ein paar andere Nerds am anderen Ende des Erdballs interessiert. Doch weit gefehlt: Stein Urheim hat ein hochinteressantes und gleichermaßen genießbares Album gemacht. Er setzt seine vielen Saiteninstrumente gezielt und klangdienlich ein, und er lässt die Virtuosensau im Stall. Der Albumtitel stammt von einem kleinen Dorf, in dem Urheim ein knappes Jahr wohnte: Dort gab es nicht viel Zivilisation, aber Fjord und Wald, Beeren und Fisch – viel Natur und wenig Nachbarn, diese aber ausnehmend freundlich.
    - Nordische Music (DE)

  5. Die Kunst, greifbare oder scheinbar greifbare Strukturen aus einem formlosen Amalgam herauswinden zu lassen, zählt ohnehin zu Urheims Stärken, und wenn ortloses Mandolinenklingeln oder pastorales Glockenspiel den Hintergrund bildet, entsteht daraus schon mal so etwas wie ein Songansatz, bei dem Urheims Stimme im Chor schöne Melodien singt. „Oh So Nice” und Teile der beiden „Water”-Tracks sind Beispiele dafür, den Gegenpart bildet Zerfleddertes wie „Dragene over Tempelhof” oder das etwas lieblichere „Berlin Blues” – die besagte Stadt scheint bei ihm für Disharmonie zu stehen. Abgerundet wird das ganze durch die elektronische Rahmung von Jørgen Træen, der mit modularen Synthies und diversen Effekten für Fülle und die angemessene Produktion sorgt.
    - African Paper (DE)

  6. La bellezza di “Strandebarm” sta nella sua capacità di rappresentare una sorta di viaggio mentale che porta un senso di armonia diffusa e generale, di miscelare voce e chitarra, flauto e armonica, chitarra e bozouki, banjo e mandolino, le percussioni e il tamburo turco. Si tratta di lunghe cavalcate e pezzi condensati nei canonici tre minuti e mezzo dal forte accento evocativo: l’opera inizia con la tetra “Water”, col suo tono oscuro, divisa in due parti, fra le quali troviamo una titletrack corposa e dagli arrangiamenti densi. “Fjellbekken” è un pezzo più liquido, anche se la
    chitarra assume un ruolo maggiormente centrale, prima di un finale che incorpora elementi jazz e lunghi tunnel psichedelici. Stein Urheim ribadisce d’essere un artista molto sensibile alle nuove forme sperimentali, che vedono la presenza dell’elettronica accanto a quella di strumenti tradizionali e non, e confeziona un nuovo prodotto la cui fruibilità certamente non sarà immensa, ma la cui qualità difficilmente può esser messa in discussione.
    - Music Map (IT)

  7. A talented multi-instrumentalist, Urheim has had time to pause and reflect on life in his second home in Strandebarm, a one-and-a-half-hour drive from Bergen, in Norway. He says in the liner notes he has had a lot of peace and quiet – “Clean air, clean water, a clean fjord outside the kitchen door. Beautiful nature, great mountains and a rich animal life.” But listening to this album you know immediately that this is hardly the product of urban America, or urban Norway for that matter. There is an existenstial calm about this album that speaks a of a less frantic way of life that is both idealised yet somehow unattainable for most of us. Even so, an album like this can take you to that place in your mind; a series of microscopic musical events pass us by on this album, their forms not always perfect but always expressice, in tune with the clarity and freshness of a Norwegian winter rather than the oppressive, immovable heat and pollution of an urban cityscape on a hot summer day.
    - Jazzwise, Stuart Nicholson (UK) ***

  8. A Stein Urheim recording is like staring into the soul of a kaleidoscope or the dream imagery of the Aurora Borealis while it sleeps away the day. A one-man band of stringed instruments and harmonic devices, Urheim’s sonic manipulations are awash in striking, gorgeous details, and none of those details get lost in the shuffle or obscured from view as he lays it on thick. Strandebarm, his newest, might be the most beautiful thing he’s created yet. Album opener “Water Part 1” immediately shows that the folk music influence will be prominent, but that’s just one element of songs that seem to be perpetually undergoing a dramatic transformation. At times, the wobbling melody of title-track “Strandebarm” is reminiscent of both mid-period Nordic Jazz and the drug-rock drone of the Spacemen 3-Spiritualized crossover projects. “Fjellbekken” goes from a thick ambient wash that dazzles like a sky full of stars to something more stark and pronounced before ending with a drone that swerves and dives and comes crashing down. Even the (relatively) straight-forward blues of “Berlin Blues” occasionally breaks into the hyperactive transformations one gets from turning the dial quickly across an expanse of radio stations.
    A nice surprise is the addition of vocals on a couple tracks. “Water Part 2” and “Oh So Nice” utilize voice to add to the harmonic texture, and Urheim’s round sound brings some nifty contrast. This album is about as beautiful as it gets.
    - Bird is the worm (USA)

  9. The third release on the excellent Norwegian label from the guitarist/multi-instrumentalist and largely solo performer (there is some additional synth work from Jørgen Træen) has a strong sense of place. Urheim was living in the former shipbuilding town of the title, beside the clear, fish-filled fjord with clean air and unhindered nature all around, and that sense of natural clarity enriches his hugely eclectic music which reminds of Leo Kotke, John Fahey and Ry Cooder as much as it does of Ragtime and Norwegian folk music. A fine example of unclassifiable Norwegian musical originality.
    - TheJazzBreakfast (UK)

  10. The last time we heard from Norwegian guitarist extraordinaire Stein Urheim (Åresong, The Last Hurrah) it was 2014 and he was inviting us to explore the acoustic properties of 19th Century violinist Ole Bull’s beautiful and baroque house in Lysøen, nr Bergen, via his excellent self-titled LP for Hubro. This time out, it is the nature he can see out of the window in Strandebarm, rather than the building he’s recording in itself, which is the main source of inspiration. His tastes remain impressively catholic, as he skilfully references the late 20th Century sufi music of Morocco; Chinese gu qin; Norwegian folk; Carnatic ragas; kosmische; spritual free jazz and the Delta blues. Psychedelic, texturally rich and great fun, Urheim has knocked it clean out of the park again. In the brief liner notes, he acknowledges that he is in a privileged position living in Norway and able to record this type of music and has penned the beautiful track ‘Water’ in response to Nestlé Chairman and former CEO Peter Brabeck-Letmathe’s obscene assertion in 2013 that access to clean H2O is not a human right.
    - The Quietus, John Doran (UK)

  11. If there’s a stringed instrument that Stenin Urheim can’t play and play well I’d like to know what it is. However that’s not a reason to listen to his third release on the excellent Hubro label, unless of course you enjoy hearing different stringed instruments that are very well played and recorded. The best reason is that Strandebarm is full of uplifting tunes and compositions that just happen to be played on guitars, banjo, flute, slide tamboura, fretless bouzouki, mandolin, pocket cornet, Turkish tanbur and modular synth among other instruments. There are even some vocals evident on a few of the seven tunes but they are not a major factor, that said the lyrics on ‘Oh So Nice’ are by Kurt Vonnegut so they are worth listening to, which isn’t always the case Urheim’s style owes a little bit to Ry Cooder’s Paris, Texas soundtrack inasmuch as slide playing often does and I’m sure Ry got his inspiration from other musicians. Urheim credits a wide range of influences including Lightning Hopkins, Jon Hassel, Ornette Coleman, Chinese guqin, Lou Harrison and the “motion picture paintings of Andrie Tarkovsky” among many others. Such a melange of sources could create chaos but Strandebarm is melodic, multi-layered and inspiring. It creates a fabulous ambiance but also warrants your attention, there is plenty to listen to but none of it is shouting for attention. Strandebarm was recorded in the church of the Norwegian town of the same name, a space chosen because of its acoustics, which are undoubtedly part of this album’s appeal, that and the fine recording work done by Audun Strype. It’s rare to hear natural reverb on recordings of contemporary music, that is what Urheim makes of course yet it is very much his own creation. You can hear where some ideas may have come from but the whole collage is unique. Occasionally it lapses into conventional forms, the last tune ‘Berlin’ Blues being the only occasion really and even then the acoustic guitar blues is slowly interwoven with other instruments and slides into ragtime.
    - The Ear, Jason Kennedy (UK)

  12. Den allsidige multiinstrumentalisten Stein Urheim er ute med sitt tredje soloalbum. På Strandebarm får vi i tillegg til hans hovedinstrument, gitar, høre ham på fløyte, munnspill, slide tambura, fretless bouzouki, tyrkisk tanbur, mandolin, langeleik, banjo, pocket kornett, perkusjon, loops og effekter. Tekniker og produsent Jørgen Træen er også tilstede med synth og effekter. Strandebarm er i hovedsak et instrumentalalbum, med noen få vokale innslag. Urheim har hentet inspirasjon fra flere verdenshjørner, og albumet er en behagelig og tidvis meditativ lytteopplevelse. De musikalske bildene søker seg fremover, legger til på kryss og tvers og fletter seg sammen. Enkelte ganger står musikken nærmest stille, hvilende på en drone, eller skaper svevende lydlandskap. Andre ganger tar den en lekende og undrende tilnærming til det musikalske mulighetsrommet. Legg også til Urheims imponerende (strenge)instrumentpark, og albumet blir som et personlig minileksikon over instrumenter og musikalske stilarter opp gjennom historien. Bygda Strandebarm ligger i Kvam i Hordaland, og her holder Urheim hus store deler av året. I medfølgende teksthefte skriver han at han inspireres av stedets rolige og fredelige atmosfære, der den frie naturen, de store fjellene, dyrelivet like utenfor vinduet og bær og frukt har gitt rammer for kreativitet og inspirasjon. Han belyser at det ikke er alle forunt å nyte godt av frisk natur, og nevner flyktningekatastrofer, forurensning og store konserners makt over drikkevann som noen av årsakene. Tematikken gjenspeiler seg også i Urheims musikk, der det i låta «Water – part 2» stilles spørsmål om hvem som har eierskap til vannet. Med disse perspektivene til grunn har Urheim invitert musikk fra hele verden inn i sin stue i Strandebarm. Selve innspillingen fant sted i den lokale kirken, og dens akustisk tilrettelagte rom har ytt Urheims strengeklang og effektmaskin rettferdighet.
    Det låter til tider som den beste filmmusikk: Ambient-effekter som minner om Jon Hassells «fourth world»-musikk blandes med Ry Cooder-inspirert gitarspill, til en slags raga-americana. De forskjellige delene låter fortreffelig i seg selv. De lange, svevende partiene er så gode at man nærmest vekkes opp fra en dvale når de blues- og folkinspirerte partiene kommer inn. Det samme kan sies om strengepartiene som går over i langstrakte lydlandskap.Urheim får vist frem sine tekniske kvaliteter og kreative retningssans til det fulle. Han har lyktes med å tegne et øyeblikksbilde, som holdes som en rød tråd gjennom hele albumet. En større variasjon i drama og dynamikk ville imidlertid ha gjort uttrykket enda et hakk mer spennende, da det bærer litt for mye preg av like innfallsvinkler til krysningen mellom strenger og effekter. Det musikalske humøret er jevnt over i det dempede og ettertenksomme leiet. Mye av magien ligger i overgangene. Låta «Strandebarm», som er et av albumets beste spor, tar seg god tid og dveler lenge på et repetitivt og monotont toneleie. Når gitaren kommer inn, bryter den opp monotonien gjennom å tilføre melodi og rytme. I stedet for å dreie låta i en annen retning, understreker den heller den allerede etablerte stemningen. Det er særegent, vakkert og veldig godt gjennomført, og det musikalske spennet er stort på plata. På «Dragene over Tempelhof» får strengene hvile, mens de underliggende effektene som preger store deler av albumet kommer tydelig fram, i form av kollasjer av ambient og konkret musikk. Folketonen «Fjellbekken» har en mer tradisjonell fremføring, men også her ligger effekter i bakgrunnen, og tilfører låta et drag av mystikk og tidløshet. Strandebarm er rikt på ideer og originale vendinger. De underliggende lydeffektene er vel så interessante å høre på som det kyndige strengespillet, og med sitt kreative overskudd kunne Urheim trolig ha laget både et helt ambient-album så vel som et blues-/folkalbum.
    - Folkemusikk.no, Stian Moen

  13. I Strandebarm bodde Stein Urheim i perioder. Det är en plats där han hade lugn och ro, ren luft och en fjord precis utanför köksdörren. En plats som bidrog till reflektioner och tacksamhet för att ha vuxit upp på ett ställe med natur, rikt djurliv och rent vatten. På denna plats spelade han in den nya skivan Strandebarm, hans tredje Hubroskiva. Bergen-baserade gitarristen Stein Urheim har synts i allt fler sammanhang under de senaste åren. 2009 släppte han debutalbumet Three Sets of Music och året därpå fick han Voss Jazzfestival-Award. Han har turnerat och släppt två kritikerrosade duo-album med sångaren Mari Kvien Brunvoll – Daydream Community och Daydream Twin – på Jazzland. Han har även skrivit, arrangerat och spelat på tre album av Bergen-baserade rockbandet Steady Steele, liksom varit med i flera andra projekt.På hans nya skiva har det övergripande temat kring platsen Strandebarm med naturen och livet i fokus förstärkts genom en mängd olika instrument som slide tamboura, fretless bouzouki, turkisk tanbur, langeleik, banjo, mandolin, gitarrer, loopning och delay med mera. Alla instrument spelas av Stein Urheim förutom synth och vissa effekter som spelas av Jörgen Traeen. Öppningsspåret Water – Part 1 är av indisk karaktär, vilken senare utvecklas. Även andra världsliga influenser kan höras. Urheim skriver att hans musik inspireras av musiker och kompositörer från världen över och med olika stilar. Don Cherry, Ornette Coleman, Wayne Shorter, norsk folkmusik och de andra Hubrobanden är några av inspirationskällorna han nämner. Dessa kombinerade med platsen Strandebarm och livsreflektionerna därtill går hand i hand och formar skivan. Det är en genreöverskridande och vacker skapelse som tar lyssnaren med på en drömsk resa som har stort djup och tanke bakom.
    - Orkesterjournalen, Charlotta Andersson (SE)

  14. Per presentare il suo terzo album solista, “Strandebarm”, il chitarrista norvegese Stein Urheim ha suonato in un paio di occasioni (il 14 maggio proprio a Strandebarm e il 22 dello stesso mese a Bergen) con l’amico Mike Cooper. Il chitarrista inglese residente a Roma sembra essere il modello ispiratore di Urheim: i due musicisti condividono l’amore per la chitarra slide, il blues, quello per il jazz meno ortodosso e anche la passione per le atmosfere esotiche. Lo stesso Stein, oltre a suonare chitarre, flauti, armonica, mandolino, banjo e cornetta, si diletta con tamboura, bouzuki e percussioni turche, donando alla maggior parte delle tracce in scaletta un’atmosfera liquida e sognante. Il polistrumentista norvegese ammalia ancora una volta grazie a quell’apparente semplicità con cui mescola folk, blues, jazz ed elettronica: i temi delle sue composizioni nascono con melodie lineari e solari, impreziosite dalla fantasia degli arrangiamenti. Sette i brani in scaletta: sei firmati dallo stesso Urheim, più un tradizionale, “Fjellbekken”, che fa capire da dove provengano le sue visioni psichedeliche. Al blues surreale di “Oh So Nice” (con testo di Kurt Vonnegut) fa da contraltare l’ambient notturna di “Dragene Over Tempelhof”, dove è più evidente il contributo ai sintetizzatori di Jørgen Træen, unico musicista coinvolto nelle registrazioni del disco, oltre al padrone di casa.
    - OndaRock 7/10 (IT)

  15. Many Hubro releases feature multi-member bands, but there also are some featuring a single artist playing all of the instruments involved, cases in point recent collections by Stein Urheim, Kim Myhr, and Ivar Grydeland. Of the three, it’s Strandebarm, Urheim’s third solo album for the label, that’s the most accessible, in large part due to the presence of vocals and generous amounts of solo guitar playing, the latter so blues-drenched it sounds like it might have risen from some Southern swamp. That the recording is so accessible nevertheless comes as a bit of a surprise, considering Urheim’s eclectic sensibility and his avowed interest in everything from Norwegian folk music to the electronic sounds of early Kraftwerk and the blues of Lightning Hopkins. On this seven-song set, he distills such catholic influences into physical form by augmenting his guitar playing with flute, harmonica, tambora, bouzouki, Turkish tanbur, mandolin, langeleik, banjo, pocket-cornet, and percussion, and by including modular synth playing by producer Jørgen Træen.

    And though they’re not dealt with heavy-handedly, there are ecological and political dimensions to the album, too, as evidenced by the inclusion of the two-part “Water,” whose lyrics question its ownership, and Urheim’s belief that everyone on the planet should have access to it. Such concerns came to occupy his thoughts whilst basking in the clean air and water of Strandebarm, one of the places he’s called home in recent years, and thinking about how woefully different circumstances are for citizens in less fortunate countries. It’s clearly no coincidence that the extended instrumental he titled after the locale exudes such a peaceful and pastoral air, especially during those bucolic passages where his acoustic guitar musings appear unaccompanied or enhanced by a softly shimmering backdrop.

    Initially arising as a shuddering dronescape, “Water – Part 1,” the instrumental half of the two, becomes an acoustic blues-folk roller replete with striking slide flourishes, whereas the infectious second half bolsters its rolling blues-folk groove with chanted vocalizing. His voice also surfaces during “Oh So Nice,” with this time words by Kurt Vonnegut nicely complementing the tune’s sing-song vibe. Also memorable are a meditative, delicately rendered treatment of the traditional “Fjellbekken” plus “Berlin Blues,” a light-hearted travelogue that showcases Urheim’s musicality and prowess as a guitarist. To his credit, he makes his position clear on the album’s ‘serious’ matters without losing sight of the need to be musically engaging, not the easiest balancing act to achieve but one he manages well.
    - Textura (CA)

  16. Stein Urheims ”Strandebarm” är ett besök i en före detta kommun i sydvästra Norge, passande nog inspelat i Strandebarms kyrka, ej namnbytt. Urheims kompositioner för akustisk gitarr (ibland sporrad av andra, företrädesvis elektriska, instrument) bjuder mig på en tidsresa i tanken till en tid då Strandebarm hetter Strandebarm, ett mer svartvitt 1965. Det är en vacker plats att besöka nu, en idyll som inte larmar och går på, den bilden är entydig i Urheims musik. Dessa musikaliska tidsresor borde vara fler, borde bli mer utforskade, utan att vi för den skull ser dem som retromässiga. Vi befinner oss hela tiden i framtiden, dåtiden passerar oss hela tiden. Inte konstigt att vi ibland önskar att vi fanns i stasis, inte minst för reflektionens skull. Urheims skiva finns i ett dåtida stasis, men som rör sig framåt i takt med att cd:n snurrar. Obönhörligt.
    - Universum Noll (SE)

  17. Stein Urheim is a guitarist and virtuoso musician who crafts moving, mostly instrumental music with an expressive, condensed narrative style on his third record for Hubro. Strandebarm refers to a former municipality of Norway located in the Hordaland county at Norway’s southwest end. Multi-instrumentalist Stein Urheim recorded it in the Strandebarm Church, which is now in the town of Bru, but used to be Strandebarm’s main church until the municipality was dissolved in 1965. A major industry in the area was shipmaking, which may explain the art (Hubro releases always have great art). This record captures a state of mind, a sense of harmony with nature, a portrait of an isolated place, familiar in some ways but utterly alien too. I can’t overstate how pretty these songs are. Strandebarm is a vacation, a journey by an expert guide, past trees and mountains in faraway Norway countryside, a geography of strings, winds, blues, greens, chimes, corny rhymes, a fretless bouzouki, a Turkish tanbur, mandolins, and wounded tape loops. Stein Urheim’s breadth and skill in composition makes it easy to send his songs down psychedelic tunnels, split them up with jazzy solos, or dance gracefully with dense and exotic arrangements, such as the title track, which is broken up between an introductory passage of stirring ambience and an intimately complex piece for acoustic guitar. The album, sometimes rendered in postmodern colors with synthesizers from Jørgen Træe and sudden, multi-tracked vocals, is an exhilarating tour from start to finish. Stein Urheim is a guitarist and virtuoso musician who crafts moving, mostly instrumental music with an expressive, condensed narrative style on his third record for Hubro. Strandebarm refers to a former municipality of Norway located in the Hordaland county at Norway’s southwest end. Multi-instrumentalist Stein Urheim recorded it in the Strandebarm Church, which is now in the town of Bru, but used to be Strandebarm’s main church until the municipality was dissolved in 1965. A major industry in the area was shipmaking, which may explain the art (Hubro releases always have great art). This record captures a state of mind, a sense of harmony with nature, a portrait of an isolated place, familiar in some ways but utterly alien too. I can’t overstate how pretty these songs are. Strandebarm is a vacation, a journey by an expert guide, past trees and mountains in faraway Norway countryside, a geography of strings, winds, blues, greens, chimes, corny rhymes, a fretless bouzouki, a Turkish tanbur, mandolins, and wounded tape loops. Stein Urheim’s breadth and skill in composition makes it easy to send his songs down psychedelic tunnels, split them up with jazzy solos, or dance gracefully with dense and exotic arrangements, such as the title track, which is broken up between an introductory passage of stirring ambience and an intimately complex piece for acoustic guitar. The album, sometimes rendered in postmodern colors with synthesizers from Jørgen Træe and sudden, multi-tracked vocals, is an exhilarating tour from start to finish. Stein sometimes ambles into tranquil acoustic places and buries them in tape loop noise, or sometimes composes a gentle, coordinated blues piece on guitar that dies in a whimsical carnival fire. Songs begin organically, patiently, then twist inside out and back again — major keys go minor, organic goes electronic, the strings go away in the synth snow but come back when the snow melts to sing in the sun. “Fjellbekk” opens as a cathartic choir of mandolins, which is slowly accompanied by a shattered wave of MP3-compression-artifact noise and collapses to a demure blues piece, eventually transforming into a collage of field-recorded rings and buzzing things. Somehow it all makes sense from one form to the next. Or, better yet, as an escape from sense. Strandebarm breathes and walks and eventually becomes. Autumn turns to Winter, turns to Spring, etc. An immaculate figure traverses, seeking. “Water” flows in a peaceful, blissful churn, hypnotic acoustic guitar flickers and knocks, knocks brown like bark. We splash, experience a “flashback.” We remember before, the water again, what is the water? H2O. We need it. Everyone drinks it. Who? The people, and they all fit together. We all get lost in the current. We ride in the water. I look up. Dragons over the old airport. We’re in Berlin. I have no idea how I got here, but thanks.
    - Tiny MixTapes, Adam Devlin (USA)

  18. I ei lita bygd i Hardangerfjorden ble dette albumet spilt inn i en liten kirke av gitarist og komponist Stein Urheim. Denne bygda, som Urheim har hatt nærskap til de siste årene, delte også tittel med albumet. Strandebarm har blitt et åpent og hjertevarmt album fra en musiker som virkelig forstår komposisjonens hemmeligheter.
    Tittelkuttet gir meg lyst til å dra til den lille vestlandsbygda; jeg kan nesten se for meg tettstedets gresskledte åser, dets fjordblikk og sommerregn. Sporet åpner dog med et dronende effektlandskap som forsiktig napper i lytterens oppmerksomhet. Tas man med på de digitale livslinjene som løper langs fylkesvei 49 til Hardangerfjordens tilbakelente livsløp? Jeg vet ikke, men etter hvert åpner Urheim opp gitarens vakre melodier og spinner frem et nydelig og nesten mytisk landskap som føles låne like mye av Ry Cooders unike americana som til norsk folkemusikk.
    «Water, pt.1» spilles opp på samme måte som førstesporet; drømmende lydlek svøper lytteren inn i en stemning før han igjen stemmer i med gitaren. Denne gangen løper gitaren avgårde på deilige melodilinjer som gir liv til dansefoten – kanskje blir det en svingom på bryggekanten eller et lydsporet til et kjærestepar sitt flørtende engesprang? Låter det poetisk? Vel, det føles vanskelig å beskrive dette albumet på annen måte enn å trekke i hjertetrådene dine. Når man har ei låt som «Oh So Nice» som gir meg følelsen av å kombinere gitarlyden til John Fahey med en melodi som makter å låte like mye av Vestlandet som av østens mystikk, er man overgitt til følelsesbilder og patos. Her får for øvrig også Urheims stemme lov til å skinne: en hverdagslig stemme, men like fullt breddfull av nerve.
    «Fjellbekken» er ett av platas tre lange spor og her føler jeg igjen på lysten til å spenne på meg turskoene og ryggsekken og legge på tur ut i marka; vekk fra gruslagte lysløyper og ut i no man’s land – der naturen får vokse fritt. Med gitaren makter Urheim å spenne opp lerreter som gir meg lysbilder av egne naturopplevelser; de øyeblikkene man ikke følte på annet enn egen eksistens, det neste bekkehoppet og den glassklare luften.
    «Water, pt. 2» følger opp sin navnebror med en leken, om enn noe mer tilbakelent, melodi. Men, Urheim trår igjen til med stemmekoring som trekker låtens melodi ut av Hardangerfjorden og over i en stedsløs tilhørighet; dette hører like mye hjemme i Paris, Texas som i Strandebarm, Hordaland. Hans tilnærming til musikken føles befriende og åpenhjertig – her finnes det ingen gjerder som stanser den frie vandringsmann. I stedet kombinerer han tradisjonell strengelek med lydlandskaper som like gjerne kunne beskrevet Oslo by som hans lille bygd og «Dragene Over Tempelhof» er et slikt spor. Dets industrielle skjelett overrasker meg etter albumets hjertevarme, men jeg føler likevel det er menneskelige historier som fortelles her også.
    Men, «Berlin Blues» åpner samtidig for en annen tolkning. Er den tyske hovedstaden hans andre hjem; her føles i hvert fall melodien kjenne på mer av den tyske musikkhistorien enn av Strandebarms naturskjønne omgivelser? Da føles også albumets nest siste spor falle på plass som en beskrivelse av byens flyplass som var åsted for den dramatiske tiden når luftbroen til Berlin var det eneste kontaktpunktet byen hadde med Vest-Europa. Uansett; «Berlin Blues» føles som albumets mest umiddelbare spor med deilig smilende melodier som vandrer bekymringsløst over lytteren. Melodibruddet som bryter låta tvert av og erstatter den et kort minutt med broddstykker av lydlek og melodiskisser føles først uønsket, men når de vakre melodiene returnerer føles de enda sterkere til stede og avbruddet føles med ett som en viktig bestanddel av sporet.
    Strandebarm har blitt et lavmælt og hverdagslig album som burde finne sinne lyttere i folkemusikk så vel som ny jazz. Dette er en plate som vil føles som et avbrekk fra hverdagens tjas og mas uten at den føles platt eller ensformig; i stedet er dette vandringsmusikk for sjel og hjerte.
    - Panorama.no

  19. Trotz, oder gerade wegen allen plötzlichen Ausbrüchen finden sich auf Ana viele innehaltende, ruhige Momente. Bei denen bleiben wir, und wir bleiben in Norwegen. Stein Urheim – was für ein Name! Er ist kein Pseudonym. Der Jazzgitarrist und Komponist Urheim hat dieser Tage sein fünftes Album veröffentlicht. Strandebarm ist auf Hubro erschienen, einem Label, das seit einigen Jahren in der experimentellen Musik für die entrückteren Klangfarben sorgt. Urheim steht da in nichts nach, seine Platte hat er nach einer ehemaligen südnorwegischen Gemeinde benannt. Auf dem Cover, einer alten Schwarzweiß-Fotografie, steht ein Jugendlicher auf einem gekenterten Kahn; ein anderer legt die Leiter an. Ob er fliehend von oder helfend an Bord geht, bleibt unklar. Oft hat die Musik etwas Elegisches an sich; freilich dergestalt, dass sie sich auch aufschwingen kann. Einmal, in Dragene over Tempelhof, gerät sie gar dissonant. An anderen Stellen fühlt man sich an das heidnische Fest in Andrej Tarkowskis Andrej Rubljow erinnert. Auf diesen Seiten ist das ein ausdrückliches Kompliment! Strandebarm umfasst sieben Stücke, ganze zwei davon mit Gesang. Um sich die Klangwelt des Albums vorzustellen, hier die komplette Instrumentenliste: Modularer Synthesizer und Effekte, gespielt von Jørgen Træen; Stein Urheims Arsenal: Gitarren, Gesang, Flöten, Mundharmonika, Slide Tambura, türkische Tambur, bundlose Bouzouki, Mandoline, Langeleik (eine norwegische Bordunzither), Banjo, Loops und Delay.
    - Abwärts, Robert Meissner (DE)