Close

Moskus: Ulv Ulv


 
CD/LP-180g iTunes Tidal Spotify
 
HUBROCD2554/HUBROLP3554
 
 
Norwegian release date: 01.04.2016
International release: 03.06.2016
 
The piano trio Moskus were nominated for two Spellemannspriser (Norwegian Grammies) for their debut album, “Salmesykkel”, and garnered rave reviews for their follow-up record, “Mestertyven”. The members of the band also play in other constellations such as Broen, Skadedyr, Skrap and Palaver, and it is not difficult to hear that the three musicians draw on a broad range of idioms in their condensed trio format. Now, finally, their eagerly awaited third album has arrived, and Moskus are still impressing us.
 
The members of Moskus form a restless trio, and their form of expression is both immediately recognisable and constantly galloping freely in new and unexpected directions. As a result of the trio’s restlessness all of their recording sessions have taken place in different cities and venues – and for pianist Anja Lauvdal on widely different instruments. “Salmesykkel” was recorded at the legendary Atlantis Studio in Stockholm on a Steinway grand piano, while for the follow-up album, “Mestertyven”, an ordinary upright piano was played in Risør Church. After a successful concert at Haugesund Billedgalleri the trio decided to recorded their third album there. The gallery, which was designed by the anthroposophically oriented architect David Sandved, boasts several rooms with outstanding and inspiring acoustics in addition to an older Steinway.
 
The trio have expanded both their soundscape and their collection of instruments on this album. This is a recording full of stark contrasts, from unassuming acoustic chamber music to small, surprising and simple electronic pieces. They have also invited the musical trailblazer Nils Økland to join them, and he plays Hardanger fiddle on two exceptionally inspired tracks.
 
Shortly before this album was recorded the trio played a club tour in Japan, where they enjoyed a valuable opportunity to exercise their improvisational muscles and try out new musical ideas for an attentive audience. This is easy to hear. The trio have never displayed such a smooth interplay or worked more boldly, spontaneously and intuitively than they do here. “Ulv Ulv” is without a doubt the most original and kaleidoscopic album the trio have released so far. “Ulv Ulv” was recorded, mixed and mastered by Audun Strype, who also collaborated with the trio on their previous album.
HUBROCD2554

Share:

HUBROCD2554

Reviews:

  1. Lunefull, flakkende, rastløs. Disse tre ordene – og publikum får bare tro på meg når jeg sier at jeg tenkte på sistnevnte før jeg hadde lest samme ord brukt i presseskrivet – falt i hodet på meg etter at jeg hadde hørt trioen Moskus sin nye utgivelse første gang. Men det er slett ikke de negative konnotasjonene som mange kanskje legger ved disse uttrykkene jeg hadde i tankene. Ikke uro, travelhet eller utålmodighet, men iver og utforskingstrang. Den dirrende energien enkelte av oss kan få på en lys sommernatt som gjør at man ikke vil gå til sengs, men heller bruke den til noe konstruktivt. Den skapende hvileløsheten. Dette er ikke kun ment som tanker rundt musikken på «Ulv Ulv», pianist Anja Lauvdal, bassist Fredrik Luhr Dietrichson og trommis Hans Hulbækmo sitt tredje album som Moskus. Skjønt, man kan ane spor av kreative våkenetter fylt med vibrerende driftighet og idémyldring på låter som virrende «Noe med utopia, Klondike» – med sine tentative piano- og synthesizerutspill rundt en lett dansende og fluktuerende basslinje. Hei, selv tittelen til det stykket har noe skisseartet og lekent ved seg. I et lengre perspektiv virker denne skapende hvileløsheten, for å fortsette med det uttrykket, å være en sentral bestanddel i trioens modus operandi. Det er sjelden man opplever et band som har utviklet seg såpass markant fra debututgivelse til tredje album som det Moskus har. Forandringen ifra lavmælte og lyriske «Salmesykkel» til den mer løsslupne og eruptive rytmikken med de ertende, elliptiske melodiske utspillene på mesterlige «Mestertyven» og nå årets «Ulv Ulv» er påfallende. Samtidig er det en tydelig egenart å spore hele veien gjennom. På dette stadiet er det vel trygt å si at nettopp denne hvileløse utforskingstrangen er en vel så sentral del av trioens virkemåte som det underfundige og subtile. Uttrykksmessig er «Ulv Ulv» langt mer abstrakt enn både debuten og forgjengeren. Der de på «Mestertyven» lekte seg med og gled inn og ut av finurlige tema som noen ganger ble hintet til, andre ganger statuert langt mer tydelig, er det få om noen åpenbare linjer å følge denne gangen.
    Likevel, i rommet som det mer håndfaste har etterlatt seg, er det utvekslingen av de instrumentelle utspillene de tre imellom som fascinerer. Her er ingen insisterende fremstøt, men det vokser frem et lydhørt og empatisk, nærmest høflig samspill. Stykkene vokser frem i drypp, pek og stikk, med forsiktige rykk og hint, og de fremstår her og der som intim småpludring (…) På «Ulv Ulv» er instrumentarsenalet utvidet ytterligere, der Lauvdal i tillegg til flygel spiller både harmonium og synthesizer, mens Hulbækmo i tillegg til trommene trakterer ytterligere perkusjon samt munnharpe, sag og blåseinstrumenter av ymse slag. Med alt det nye verktøyet og den stadig utforskende, skapende hvileløsheten i tankene, er det fristende å si at Moskus har vært inne på pulterkammeret, men latt døren stå åpen for publikum. Det er sjelden man opplever et band som har utviklet seg såpass markant fra debututgivelse til tredje album som det Moskus har.
    - Klassekampen, Chris Monsen 5/6 (N)

  2. Med den tredje utgjevinga er Moskus nærare konseptet til debutplata Salmesykkel enn oppfølgjaren Mestertyven, men der debuten i mine øyro var noko haltande, er Ulv ulv heilstøypt. Her blir dei kompositoriske ideane og skissene bygde ut og bearbeidde på vågalt vis. Det er tre musikarar som kvar på sin kant har skaffa seg verdfull erfaring gjennom konsertering i mange ulike konstellasjonar, men også som trioen Moskus. På denne plata vekslar dei inn meirverdien. Også denne gongen er komposisjonane eit felles ansvar, og dei nyttar seg av eit utvida instrumentarium og ditto klangpalett, men det er framfor alt det formsikre musikalske forløpet som imponerer. Høyr berre på kor sært og fint Hulbækmo på munnspel blendar i hop med Lauvdals gjentakande pianopassasje i «We Will always Love You Too, Whitney Huston». Bob Dylan med Sun Ra Arkestra … Bassist Fredrik Luhr Dietrichson formar med «Gramjeger» ein fortreffeleg overgang til platas tour de force «Borre borre gulleple, slå vekk». Med god hjelp frå Nils Økland på hardingfele improviserer dei fram eit fritt og sterkt stykke musikk med ein utruleg dynamikk. Høgdepunktet er likevel «Den store skjønnheten». (Det ligg vel ei forplikting i tittelen? ) Samspelet mellom Lauvdal og Økland på tampen av låten er så nedpå og kjenslevart at ein må halda pusten for ikkje å bryta magien.
    - Dag og Tid, Lars Mossefinn (N)

  3. Pianotrioen er en av musikklivets viktigste og mest klassiske formater. Men hvordan sette nytt liv til en meget velbrukt jazzsetting? Moskus vet råd.
    På bandets tredje album utvider de handlingsrommet betraktelig og lager besnærende musikk som er helt deres egen. Pussig nok fungerer det like godt ute på tiurleik som i konsertsalen. Om det er jazz, er et annet – og uvesentlig – spørsmål. De tre musikerne er blant de mest toneangivende i sin meget vitale generasjon av fortsatt unge musikere: Anja Lauvdal på piano og tilstøtende instrumenter, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og Hans Hulbækmo på trommer, sag og flere andre underlige duppeditter. På to av låtene får de også selskap av Nils Økland og hans eiendommelige hardingfele.
    - Dagens Næringsliv, Audun Vinger (N)

  4. Mange blei nok litt overraska over den friske stilen på Mestertyven, albumet Moskus gav ut i 2014, med eit langt meir improvisasjonsprega uttrykk enn dei små, fine melodiane som prega debuten Salmesykkel. Soleis har det bygd seg opp ein narrativ om trioen som nærast skildrar ei slags radikalisering – frå det trygge og trivelege til det meir komplekse og ukjende(…)Det er ikkje rastlause musikarar eg høyrer på Ulv Ulv. Det er tyngde, tolmod og erfaring, og ei sterk evne til å late musikken utvikle seg naturleg. Moskus blir eit mykje meir spennande band når ein flyttar seg vekk frå tankar og forventingar om kva ein (jazz)pianotrio vanlegvis er, og korleis debutplata deira høyrdest ut. Allereie i dei ti første sekunda i førstesporet «Medstrøms», der Hulbækmo hamrar laust på klangrikt metall, er der ei enorm vilje og retning, som berre vert forsterka etter kvart som Lauvdal gradvis tek over med eit lett preparert piano. Samtidig har ingen av dei hastverk med å flytte seg vidare, og det abstrakte motivet som pregar sporet går igjen nesten alle tre minutta det varer.
    Slik klarer dei å gi plass til små variasjonar og å flette detaljar inn i kvarandre. På same måte blir knirking, klang og effektbruk like viktig som akkordar formstruktur i trøorgelsporet «Angelfossen». Dei elektroniske innslaga har eg stor sans for. Kontrasten mellom elektronikk og akustikk blir stor reint klangmessig i «Noe med utopia, Klondike». Slike kontrastar er veldig morosame, men samtidig er det eit viktig poeng at trioen lukkast med å kombinere sitt svært akustiske utgangspunkt med denne synthbruken, og der er «Ei signekjerring» eit strålande døme på korleis synthlydar også kan, med hjelp av litt varm, ullen støy, kan skli fint inn i dette landskapet. Samarbeidet med Nils Økland på hardingfele kjennast også heilt naturleg, og Økland klarar fint å setje sitt spor på lydbiletet utan å bli for dominerande. På mange måtar føler eg at Økland, med ei konstant utvikling av nye, små motiv som truleg ikkje kjem igjen, understreker essensen av Moskus sitt prosjekt. Eg likar korleis dialogen mellom Økland og Moskus på «Den store skjønnheten» gir meg ei kjensle av å delta i ein samtale der alle deler ein løyndom ingen vil seie rett ut. Eg kan føle det rommet som blir skapt og delt mellom musikarane og korleis det kjennast å ta del i det. Det er kanskje den mest optimale effekten improvisert musikk kan skape hjå meg som lyttar. Økland er svært delaktig i å skape denne kjensla på begge spora han er med på, men trioen klarer det også heilt fint åleine, slik som på «We will always love you too, Whitney Houston». Heile sporet er som ein uskyldig internvits ingen eigentleg heilt kan forklare. Ein kan seie mykje om kulturelle markørar og tradisjonsbryting når det gjeld Moskus, men det beste med gruppa – og det beste med Ulv Ulv – er eit varmt samspel som skapar rom for nyfiken, uanstrengt lytting både blant utøvarane og dei som lyttar.
    - Jazzinorge.no / Olav Opsvik (N)

  5. Trioen Moskus kan høres ut som et stort orkester – og de står aldri stille. Moskus fikk mye fortjent ros, både i Norge og internasjonalt, for sine to første album. De er ikke mindre interessante på sin tredje utgivelse, der de utvider perspektivet ytterligere. Pianist Anja Lauvdal, bassist Fredrik, Luhr Dietrichson og trommeslager Hans Hulbækmo var studiekamerater på Jazzlinja ved NTNU og ble nominert til to spellemannpriser allerede for debutalbumet. De videreforedlet sin særpregete klang på album nummer to og fikk strålende kritikker, blant annet i The Guardian. På album nummer tre er kreativiteten fortsatt i behold. Moskus er fortsatt langt fra en tradisjonell pianotrio, og de bruker en rekke ulike instrumenter for å skape det uttrykket de er på jakt etter. De er fortsatt umulig å sette i bås. Enkelte av de ti låtene på «Ulv ulv» er elektroniske lydlandskaper, andre er pianobaserte og akustiske låter, mens de av og til trøkker til med noe som likner avantgardistisk rock. En av låttitlene, «We Will Always Love You Too, Whitney Houston», viser at referansene er mange. De tre musikerne har da også fartstid i så ulike band som Broen, Skadedyr og Skrap og står for en sjelden kretivitet, kombinert med full beherskelse av instrumenter og elektroniske hjelpemidler. Hardingfela til Nils Økland er ekstra og smakfullt krydder denne gangen.
    - Adresseavisen, Trygve Lundemo (N)

  6. For skøyteløpere er tredjerunden ofte den vanskeligste og der man viser om man virkelig har noe å fare med. Dit har Moskus også kommet nå. Etter “Salmesykkel”, innspilt i Atlantis studio i Stockholm, og “Mestertyven”, unnfanga i Risør kirke, blei “Ulv Ulv” – for noen titler forresten – tatt vare på for evigheten i løpet av tre januardager i fjor i Haugesund Billedgalleri. La det være klart med en gang: Moskus har gjennomført tredjerunden på et strålende vis. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, munnharpespiller, sagoperatør, og mye annet, Hans Hulbækmo og pianist, harmoniumtraktør og synthist Anja Lauvdal har fortsatt på ei spennende og original reise som tar stadig nye retninger. I min relativt store referansebank finner jeg ikke noe som likner på lydlandskapene Moskus har skapt denne gangen heller. Noe av det har akustiske kammermusikalske overtoner, mens noe er små, forunderlige elektroniske melodier. Alt er kollektivt basert der ingen har noen slags form for tradisjonell komprolle – alle er like viktige og like avgjørende for at Moskus sitt uttrykk skal bli så unikt som det har blitt. Når så Haugesunds store hardingfelesønn, Nils Økland, gjester på to spor, så gir det sjølsagt Moskus sitt uttrykk noe ekstra. Lyduniverset blir enda mer spennende og søkende og løfter Moskus opp til steder verken de eller noen andre har vært tidligere.
    - Tor Hammerø (N)

  7. The title of the month. “Ulv Ulv” is my new battlecry. Another Hubro release and more approachable than the one reviewed above. It´s the third album from a Norwegian trio, with the addition of fine work on an eight stringed Scandinavian violin known as a Hardanger fiddle from Nils Økland. Folk-flavoured jazz abstraction within which there is, indeed, a kernel of something lovely.
    - The Arts Desk (UK)

  8. Ulv Ulv continues Moskus’ innovative approach to the piano trio and expands the sound palette further with Lauvdal playing harmonium and synthesizer, and Hulbækmo adding various instruments including saw and Jew’s harp. Special guest Nils Økland adds his Hardanger fiddle to a couple of tracks. It’s an album of the unexpected, containing both a lot of space and a bit of sometimes unrelenting clamour. A tour of Japan shortly before this recording was made has clearly influenced the often delicate and subtle constructions, and maybe even the intense, dark, sustained noise pieces as well. The opener, Medstrøms, is a fine example of the quieter side of Moskus, Noe Med Utopia, Klondike shows an underlying funkiness, the winningly titled We Will Always Love You Too, Whitney Houston has shades of folk harmonica and a snatch of Hey Jude’s melody in it, and Borre Borre Gulleple, Slå Vekk builds the tension over nearly ten minutes into something like an audio horror movie. If Moskus is an intriguing but sometimes unsettling listen.
    - The Jazz Breakfast, Peter Bacon (UK)

  9. Wenn schon sogenannte „freie” Musik, dann so etwas wie die von Moskus. Das norwegische Trio um Pianistin Anja Lauvdal versteht es blendend, einem mit unkonventionell gestalteter Musik nicht auf den Keks zu gehen. Ihre Arbeit an Piano, Harmonium und Synthesizer ist geprägt von atmosphärischer Schönheit, rhythmisch-ungewöhnlichen Parametern und von einer vielleicht etwas spröden Qualität, die aber so intertessant sein kann, wie die wechselnden Wetterlagen im hohen Norden. Die beiden männlichen Kollegen an Bass und Drums ergänzen dieses verwunschene Musizieren in gewohnt vielfältiger, kontrastreicher Manier. Diesmal wurden die Stücke des Albums, einer bewährten Tradition zur Folge, in der Haugesund Billedgalleri aufgenommen, einem Kunstforum der besonderen Art.
    - Sound & Image (DE)

  10. Prima ancora di ritrovarsi a suonare insieme nell’orchestra jazz degli Skadedyr, Anja Lauvdal (pianoforte), Fredrik Luhr Dietrichson (contrabbasso) e Hans Hulbækmo (bastteria) hanno dato vita al progetto Moskus, una realtà legata a doppio filo alla tradizione del classico trio jazz. Ulv Ulv è il loro terzo album, come i precedenti pubblicato dalla brillante Hubro. Nei dieci brani in scaletta i tre musicisti norvegesi scardinano le regole del post-bop con lente e calibrate incursioni nel mondo del free-jazz e della sperimentazione. A dar una mano su due languide ballate (Den Store Skjønnheten e Borre Borre Gulleple, Slå Vekk) Nils Økland e il suo incredibile violino. JAZZ BOREALE.
    - Rockerilla, Roberto Mandolini (IT)

  11. A third release by the piano-trio Moskus, with Anja Lauvdal on piano, Fredrik Luhr Dietrichson on bass and Hans Hulbækmo on drums. Nils Økland (Hardanger fiddle) guests on two tracks which he also co-wrote. The trio members compose all other eight pieces. After a silence a two years this is a welcome new release, as I’m always curious how their musical language develops. Although jazz is an important influence, I wouldn’t describe them as a jazz-trio. They tap from many sources and compose eclectic constructions. Sound is an important ingredient as well. The musicians of the Moskus -trio are true painters. All play a variety of instruments. In each track they chose for a specific colouring, a well-chosen combination of instruments. They built eccentric constructions that are always accessible and transparent. This time Japanese influences are evident. There is an eastern influence inherent to their music because of its soberness. More evident, the flute in ’Chimes’ or the percussion at the beginning of the opening track ‘Medstroms’ clearly point at Japan, a country where they have toured extensively before recording this new work. Many ideas are explored and worked out. Because of their subtle and sober approach some of the compositions don’t really take of in my perception. But from start to finish it is evident that a disciplined and focused unit is at work here. Musicians with a strong vision and intuition.
    - Vital Weekly (NL)

  12. Si le trio Moskus n’avait pas encore été évoqué sur ces pages, nonobstant ses deux précédents longs-formats déjà paru sur Hubro, la publication de ce troisième album et le récent concert du groupe permettent de combler ce manque, d’autant plus que l’un comme l’autre bénéficient du concours de Nils Økland, musicien suivi ici de longue date. Comme souvent chez Hubro, on ne se trouve pas face à un banal trio jazz puisque les Norvégiens utilisent des instruments assez peu usités dans ce genre musical : guimbarde, scie musicale, harmonium ou rivière.

    Il en résulte une tonalité d’ensemble proche de la musique de chambre, voire d’une atmosphère un rien baroque. Par endroits même, on frôle la musique contemporaine lorsqu’Anja Lauvdal fait sonner son piano à queue comme s’il était préparé, sensation d’autant plus prégnante que les percussions d’Hans Hulbækmo sonnent de la même manière, détachées et métalliques (Noe Med Utopia, Klondike). Mettant en place un beau dépouillement, le trio sait alors parfaitement marier aspects improvisés (instruments à vent intervenant de manière éparse, frappes irrégulières sur les toms, notes sporadiques de piano) et principes issus d’une démarche proche du free-folk (travail sur la sérialité, présence continue d’un instrument en arrière-plan) comme dans le bien nommé Chimes / Gullregn où une rivière enlumine tout le morceau.

    Lorsque Nils Økland fait son apparition, sur deux pistes, c’est lui qui prend le relais pour teinter les titres d’une coloration plus contemporaine (pizzicati, crissements sur son hardanger fiddle, ce violon à huit cordes), tandis que le jeu de piano se fait plus ample, la contrebasse de Fredrik Luhr Dietrichson plus ronde et la batterie plus traditionnellement syncopée (Den Store Skjønnheten, Borre Borre Gulleple, Slå Vekk). Agissant alors à la fois comme invité de marque et figure tutélaire, Økland entraîne Moskus vers des rivages quasi-enfiévrés, typiques des moments dédiés aux soli de jazz. En toute hypothèse, le groupe parvient, tout au long de ce Ulv Ulv à affirmer son propre style, allant piocher dans divers registres et les digérant impeccablement.
    - Etherreal 7/8 (FR)