Close

Morten Qvenild: Personal Piano

HUBROCD2563/HUBROLP3563
Release: 04.09.2015

 
 
CD/2LP+CDiTunesTidal Spotify
 
 
For the past 15 years pianist and keyboardist Morten Qvenild has been one of the most creative musicians in the Norwegian music scene. Qvenild has both an unusual flair for pop and a passion for experimentation and improvisation. Now, at last, his long-awaited solo debut album has arrived.
 
Qvenild is probably most well known as a member of the unusual piano trio In the Country, half of the duo sPaceMonkey with drummer Gard Nilssen, and Susanna Wallumrød’s partner in Susanna & the Magical Orchestra, but he has also played in a number of other bands. Altogether Qvenild has appeared on at least 50 albums with artists such as the National Bank, Solveig Slettahjell Slomo Quintet, Susanne Sundfør, Arve Henriksen, Thomas Dybdahl, Marit Larsen, Nils Petter Molvær, Shining, Jaga Jazzist, Frida Ånnevik and Trinity as well as many others.
 
For the past few years Qvenild has been working on developing “the HyPer(sonal) Piano”. By integrating various types of electronics into the grand piano he has radically expanded the instrument’s sonic palette. The inventive tunes and improvisations on his solo debut, “Personal Piano”, create a platform that highlights a unique and heavily processed world of sound and a remarkably intense musical idiom. The music is primarily instrumental, but Qvenild also sings on a few tracks.
 
The music on “Personal Piano” is the sum of Qvenild’s personal interests combined with a wealth of sources of inspiration: a catchy melody, birches, noise, restlessness, snow, James Blake, words, wood, Radiohead, plastic, running, the abrupt, the child, the pine tree, melancholy, Frode Grytten, travelling, travelling too much, not travelling, travelling to the wrong place, a cabin, ashes, Olivier Messiaen, Hans Børli, not knowing, metal, electrons, euphoria, contemplating, skis, underground, Murakami, kayak, country, in the country, the dark chords and the shimmering light.
 
The album was recorded and produced by Morten Qvenild himself at the Green Room, and mixed and mastered by Jørgen Træen.
 
Available as a CD/DL and in a deluxe LP edition cut by Rashad Becker at Dubplates and Mastering (500 copies, 2 x 140 g LP´s, CD included)
 
HUBROCD2563

Share:

HUBROCD2563

Reviews:

  1. Hvorfor Morten Qvenild (37) først nå kommer med et soloalbum? Ta en titt på cv’en hans (jazzbasen.no) og lur i stedet på når han tidligere skulle ha fått tid til å lage det. In The Country, Shining, Jaga Jazzist, The National Bank, Susanna and the Magic Orchestra og Solveig Slettahjells SloMo Orchestra er bare noen av de bandene/samarbeidsprosjektene som i mer og mindre grad har båret hans avtrykk siden ca år 2000 og fram til i dag, og siden Qvenild også lever et (familie)liv ved siden av yrkeslivet, er det egentlig bare å klø seg i hodet over at «Personal Piano» i det hele tatt foreligger.
    Men det gjør den altså til gagns. Med seks Qvenild-låter og en utrolig versjon av Rihannas megahit «We Found Love» kommer «Personal Piano» som et ekko av pianist/komponist/elektroniker Qvenilds samlede musikererfaringer siden platedebuten med Østenfor Sol i 1998. Men det må sies at ekkoet også klart bærer preg av å være raust etterfylt med erfaringer fra «HyPer(sonal) Piano», Qvenilds stadig pågående kunstneriske stipendiatprosjekt ved Norges musikkhøgskole. I to år har han utforsket flygelets utvidede klangmuligheter gjennom anvendelse av ulike former for elektronisk manipulasjon, og den «foreløpige rapporten» han leverer med dette albumet, er musikk så finurlig sammenskrudd at den er nødt til å vekke oppsikt langt ut over Musikkhøgskolens korridorer og umiddelbare nabolag. Melodien, gjerne en småfengende eller følelsesladd liten strofe, er kjernen i Qvenilds musikk. Melodien som melodi, melodien som utgangspunkt for improvisasjon, melodien som utgangspunkt for klanglige og rytmiske omgivelser, melodien som stemningspremiss. På «Personal Piano» «forteller» Qvenild melodiene både instrumentalt og vokalt i mer og mindre elektronisk manipulerte uttrykk, og lar dem vandre i uopphørlig varierende klanglige omgivelser som på fascinerende vis gjør helheten til lydlige mosaikker og klanglige kaleidoskoper. Det er en «fortellermåte» som på sett og vis forener popmusikalsk enkelhet med den elektroniske samtidsmusikkens kompleksitet og jazzens improvisasjonsimperativ, og til formålet har Qvenild (med flygelet som utgangspunkt?) laget seg en klanglig verktøykasse så innholdsrik at jeg aldri kan huske å ha hørt maken på ett og samme album. Resultatet er en musisering så annerledes, og med en så annerledes stemnings- og klangfargepalett, at det kommer til å ta litt tid før vi helt klarer (eller våger) å plassere den. I min verden har «Personal Piano» stø kurs mot overlappingsfeltet originalt/genialt, men sjekk like godt ut dette albumet selv, først som sist. Det blir ikke til å komme utenom, uansett.
    - Jazzinorge.no / Terje Mosnes (N)

  2. Det står bra til med norsk jazzpiano for tiden. Du kan for eksempel trygt la deg forføre av denne ukens tredjealbum fra ypperlige Espen Eriksen Trio. Eller du kan ta utfordringen ved å tenke over hva pianoet egentlig skal være. Da er det første soloalbumet fra pianist og keyboardist Morten Qvenild hakket mer originalt. Og mer tilgjengelig enn man skulle tro. Morten Qvenilds navn har vært nevnt (og feilstavet) i utallige bandkonstellasjoner og prosjekter de siste tiårene. Han har vært den drivende kraften bak pianotrioen In The Country. Han har forløst mye av den sarte popen i Susanna & the Magical Orchestra. Og han har spilt med såpass forskjellige artister som National Bank, Susanne Sundfør, Arve Henriksen, Marit Larsen, Nils Petter Molvær, Shining, Jaga Jazzist og Frida Ånnevik. Det har ikke vært veldig vanskelig å identifisere hans personlige touch i de prosjektene. Og det disse fingermerkene han har utviklet videre og destillert til det han selv kaller «HyPer (sonal) piano». Det betyr en ekspressiv, impresjonistisk og kanskje litt naiv spillestil, et godt stykke fra både Esbjørn Svensson og Keith Jarrett-skolene, om man kan generalisere det slik. Han blander elektronikken og flygelet på en måte du oftest hører i introvert knirkepop eller støymusikk. På ett nivå har han mer til felles med Kaadas skraphandler-filmmusikk eller Kim Hiorthøys stilsikre klimpring på sure pianoer. Qvenild synger selv inn i elektronikken på flere av sporene, vrir og vender på stemmen til du nesten ikke hører teksten. Han rasler sammen biter og brokker av ting han liker, noe som blir til en musikalsk scrapbook av melodilinjer, samples og rytmer. Men det høres til tider ganske både fengende og fint ut. Og det går heller ikke tapt at han er en fremragende pianist, om du hører etter på akkordene, improvisasjonene og detaljene i spillet. At Qvenild tolker Rihannas «We Found Love» er kanskje mest interessant hvis du observerer alt som er borte. Den trance-aktige oppbyggingen, den klisjéfylte EDM-staffasjen og litt hysteriske vokalen, er byttet ut med ruslefart, robotvokal og orgel-rytmeboks. Det blir nesten som en metakommentar til hvor langt bort fra det personlige popen har beveget seg. Sånn sett henter Qvenild både seg og klaveret tilbake til en mer kreativ og personlig måte å lage musikk på. Som det tøffe hovedsporet «Kick And Glide», som i løpet av åtte minutter beveger seg fra det rolig lyriske mot det frenetiske. Det er mange sjangere på en gang. Og det er antagelig bare Morten Q som kunne spilt det akkurat sånn.
    - Dagens Næringsliv, Per A Risnes (N)

  3. På «Wild Horses», avslutningssporet på Morten Qvenilds første soloalbum, Personal Piano, høyrest det ut som om det skurrar og skrapar frå minst tre tangentinstrument, der eitt av dei repeterer ein liten, forkomen lirekassemelodi. Med attlatne auge fekk eg eit indre bilete av ein rusten speledåse der eg sat pakka inn i øyreklokkene og lytta. Qvenild lèt det elektroniske finne vegen inn i flygelet, men det dreiar seg om noko langt meir enn lettbeint effektmakeri: På eit eller anna vis får pianisten det fordreia til å verke så djupt menneskeleg og gripande, også med den nynnande, basstunge røysta si, der bruken av vocoder får meg til å tenkje på Bon Iver. «Wild Horses», som etter kvart munnar ut i virtuos improvisasjon på klangrikt, akustisk piano, demonstrerer til fulle Qvenilds øyre for melodisk musisering, auget han har for populærmusikken i samtida og forståinga for den ibuande melankolien i den estetikken det forstyrra signalet ber i seg. Det dreiar seg om biletskapande musikk. Stakkars, vesle speledåse, kven la deg i denne skuffen? Eg klarer ikkje å få nok av songen. «Wild Horses» rammar inn plata saman med opningssporet «Turning Returning», som på eit liknande vis plasserer det syngjande instrumentet tett, side om side, med den syngjande, menneskelege røysta. Her, som på resten av Personal Piano, gjer Qvenild alt sjølv, men Jørgen Træen har fått mikse og mastre. Hubro har etter kvart utvikla ein eigen signatur og med utgivingane frå i haust gjer plateselskapet seg til ein heim for sentrale, musikalske bakmenn ved å gi ut soloplater av nokre av dei mest brukte musikarane i landet: Geir Sundstøls steelgitarpoesi fyller bartre-countryen på Furuland, og perkusjonist Erland Dahlen byd på fantasifulle og overskridande Blossom Bells. Qvenild, som har eit femtitals plateinnspelingar bak seg med ulike artistar, passar godt inn i buketten. Nokre vil vel hugse han frå Jaga Jazzist i ei tidleg utgåve av bandet, og han vil vere kjend for fleire frå trioen In The Country. Høgdepunkta kjem tett på Personal Piano. «Kick and Glide» startar ganske luntande, men kulminerer i frenetisk, elektrisk pianoimprovisasjon, før eit rullande akustisk pianokomp dreg det heile i land – åtte og eit halvt minutt kjennest ikkje eit sekund for lenge. Det er også ein fryd å høyre på når Qvenild skrur frå kvarandre Calvin Harris-låten «We Found Love» og byggjer han saman att som noko nytt. Han held på melodien, men lèt dei tunge pianoakkordane i anslaget som hurtig avløyser Rihannas popfyrverkeri i originalen, dominere stemningsleiet tolkinga gjennom. Det er ein ganske meisterleg redefinisjon av den typen Qvenild har vore med på å lage saman med Susanna Wallumrød i Susanna and the Magical Orchestra og vitnar om ein herleg, vilter popsensibilitet. Vindskeive «Blown Away», som høyrest ut som han er framførd på eit ustemt piano, med ei programmert marsjtromme som rytmespor, kunne ha vore funne på botnen av havet, ikkje minst når Qvenild syng som ei sjøsjuk sag. For denne lyttaren demonstrerer Personal Piano kor rik og samtidig ei solo pianoutgiving kan vere i 2015.
    - Dag og Tid, Øyvind Vågnes (N)

  4. I et hav av svart sitter en skjeggete mann krumbøyd over sitt klaviatur. En hodelykt festet i pannen lyser opp de hvite og svarte tangentene. Mellom lygelet, et lite keyboard og en datamaskin lommer hundre små bekker av elektriske impulser gjennom kabler og kretskort.
    Der scenekanten møter gulvet, ligger en grå, halvveis gjennomskinnelig stofpølse. Når lydene øker i intensitet, glimrer og blinker den i grønt, gult og lilla, som om noen har hentet nordlyset ned fra himmelen og puttet det inn i et dynetrekk. Fra høyttalerne skimtes kamulerte strofer fra Calvin Harris’ og Rihannas monsterhit «We found love»: Yellow diamonds in the light / Now we’re standing side by side / As your shadow crosses mine / What it takes to come alive Jeg er på Energimølla ved Numedalslågens østlige bredd i Kongsberg, det er juli, sent på dagen og solen steker fra knallblå himmel. Sammen med et ekstatisk hjemmepublikum er jeg vitne til verdenspremieren på kongsbergenser Morten Qvenilds HyPer(sonal) piano, resultatet av et tre års kunstnerisk doktorgradsstipend ved Musikkhøgskolen. Det er et slags piano 2.0, et Transformerslygel hvor alle lydstudioets muligheter er tilgjengelige live, der
    og da, når han trenger dem. L s Grenselytter. Gjennom de siste r 15 årene har vi møtt Morten h Qvenild som kunstnerisk driv- G kraft i Jaga Jazzist og In The Co- k untry, som magisk orkester med k Susanna Wallumrød, og som alle s poppianisters protagonist med f Marit Larsen, Susanne Sundfør n eller Thomas Dybdahl. På hans solodebut Personal Piano møter q vi alle disse rollene forent i syv s intime stykker musikk som føles d nettopp intenst personlige og r gjenkjennelig Qvenildske.
    Morten Qvenild står i første rekke i kampen for full tilintetgjørelse av alle kjente sjangerbarrierer. I pianotrioen In The Country har Qvenild siden 2003 stadig lyttet grenser for hvordan et lygel kan klinge. Gjennom nitid studioarbeid på bandets seks album har lygelet gått fra sitt klassisk fulltonende leie, til å spille en tilbaketrukket rolle i en velfylt scenograi møblert av støyeffekter, svevende synthesizere og efektiltre.
    Nysgjerrighet og skapertrang i kombinasjon med et solid nerde-gen har ført til at Qvenild nå kan ta med seg alle disse efektene til konsertsituasjoner som solokonserten i sølvbyen under årets jazzfestival. Eller lage en hyper-sonal pianoplate. Lange steg. Men bare å få et instrument til å lyde revolusjonerende nytt er ikke stort til hjelp hvis låtene ikke holder mål. Godt, derfor, at de seks egenkomponerte på Personal Piano kombinerer Qvenilds store popsensibilitet og meloditeft med full kontroll over instrumentets nær uendelige virkemidler. Her er bruddstykker av musique concrète og bassdrevne dansegulvsfrierier i «Kick and Glide». Låten «Past» kunne vært resultatet av en date mellom Brian Eno og Erik Satie. «Turning Returning» er som en søknad til plass bak pianokrakken i det amerikanske indiefolkbandet Bon Iver, komplett med Qvenilds lavmælte vokal og skranglete pianosolo. Og så den overraskende coveren, da, hvor pianisten gir Rihannas «We Found Love» et sårbart, men funky uttrykk der han synger den dystre teksten gjennom stemmeforvrengeren vocoder over bedehusets orgelrytmeboks. Morten Qvenild står i første rekke i kampen for full tilintetgjørelse av alle kjente sjangerbarrierer med sin særegne miks av jazz, elektronika, pop, visesang og indierock. Med Personal Piano tar han lange steg som låtskriver, og mestrer den vanskelige balansegangen mellom sært og lyttervennlig, med låter som taler både til hjerte og hjerne. Det er et strålende album, som gir uttrykket «pianoklang» nytt innhold.
    - Morgenbladet, Svein Magnus Furu (N)

  5. Kongsbergingen Qvenild har gjort overraskende crossover-covere sammen med Susanna Wallumrød tidligere. Og dessuten utvist rytmefølelse på noen plater med Jaga Jazzist et drøyt tiår tilbake. Men at den meritterte pianisten skulle følge etter Coldplay og Jessie J. og ta for seg Rihanna og Calvin Harris’ dansegulvfyller «We Found Love» er likevel noe, eh, overraskende. Vel er den dekonstruert, men også uinteressant. Det eneste gjenkjennelige er den tynne teksten. Resten av platen: Aphex Twin-knirkete i kantene, fri for tilløp til intellektuell stjernetåke, intenst lavmælt dansbar. Piano, samplinger, tufsete trommemaskiner og ekstreme eteriske synther rotes sammen med 36-åringens vokal. Vel, vokal og vokal. Qvenild er en mester i å få klaveret til å gjøre snodig fengende ting tangentene ikke visste de var i stand til. Stemmen er most og knadd gjennom vocoderen flere ganger enn Daft Punk noensinne ville våget å gjøre. Totalen er nærmere ny-elektronisk Herbie Hancock enn Miles Davis’ post-bop. Og kunne like gjerne vært på Øyafestivalens program som på Kongsberg Jazz, der albumet ble liveframført i sommer. Uansett: Plateselskapet bak, Hubro, har et indirekte – til dels fortjent – rykte for å gi ut «vanskelig» musikk. Det eneste vanskelige ved denne utgivelsen er å stave etternavnet på artisten uten å smugtitte.
    - VG, Tor Martin Bøe 5/6 (N)

  6. le même jour que trois autres albums solo, le label Hubro fait paraître, en France, le premier disque en solitaire de Morten Qvenild, connu de ces pages comme membre d’In The Country, mais qui accompagne également Susanna Wallumrød au sein de Susanna & The Magical Orchestra. L’évolution du trio In The Country a pu être relatée ici : des débuts très basiques (piano-contrebasse-batterie) puis un pas de côté vers le jazz progressif, avant un retour à une forme de classicisme et un dernier album aux côtés de la chanteuse Frida Ånnevik. Pour son disque personnel, rien d’étonnant, donc, à ce que Qvenild s’écarte, lui aussi, des standards jazz, proposant des morceaux exécutés avec son « HyPer(sonal) Piano », soit un clavier doté d’électronique. Par ce biais, le Norvégien livre des titres éloignés de toute tentation monocorde, posant aussi, par endroits, sa voix sur ses (longues) compositions. Il se trouve même capable de mettre son instrument très en retrait pour ne laisser que quelques touches mélodiques supporter son timbre mélancolique (Wild Horses). La liberté globalement prise lui permet, par exemple, de rompre le continuum d’un morceau comme Kick And Glide pour en accélérer le tempo au milieu et intégrer des programmations destinées à donner à son piano une touche à la fois psyché et futuriste tandis qu’une guitare saturée est également conviée, dans un ensemble entraînant et bien loin des canons jazz traditionnels. En revanche, ce qui est tout à fait traditionnel, c’est la présence, sur l’album, d’une reprise d’un tube pop. Ici, le We Found Love de Rihanna se trouve réinterprété par Morten Qvenild : tempo ralenti, disparition des beats et de la production efficace à l’outrance de Calvin Harris, remplacement de ces derniers par des composants plus sombres et torturés, chant assuré par le Norvégien d’une voix traînante. Assurément, on est bien loin de l’original que seuls les habitués de la Barbadienne reconnaîtront.
    - Etherreal.com, François Bousquet 6/8 (FR)

  7. - Årets beste plater 2015 – Dagens Næringsliv – Per A Risnes (N)

  8. Norwegian keyboardist´s first solo adventure – and it´s an epic. As Susanna Wallumrød´s Magical Orchestra accomplice, Qvenild has a vert focused brief. Alone, he wanders off along exquisite contours and wherever his “HyPer(sonal) Piano” – a grand piano with electronic patches – may roam. Qvenild´s stated influences include James Blake, pine trees, Olivier Messian, kayaks, Radiohead and electrons, which all seem to coalesce on the album´s twin eight-minute peaks Hilma and Kick And Glide. These two tracks epitomise Personal Piano´s mercurial aura, one that´s both calming and questing. There´s too much detail for it to be considered a filmic soundtrack: Blown away, for example, continually shifts its techno-organic gaze and never once signals its final destination. Qvenild occasionally sings too, as if he´s been stirred to articulate the wonders that he´s witnessed along the way, with his Vocodered murmur one more sublime texture in this most fascinating of journeys.
    - Mojo, Martin Aston (UK) ****

  9. Well, we wouldn’t expect a conventional solo piano album from the musician who is one third of In The Country, half of sPace Monkey and the complete Magical Orchestra, would we? Morten Qvenild has a personal sound on whatever keyboard he happens to be playing to rival such individualists as Django Bates and Joe Zawinul, and he doesn’t disappoint with his “HyPer(sonal) Piano” – integrating a variety of electronic devices with the grand piano. The only additions are some vocals and programming. Turning Returning is the opener and introduces us immediately to a strikingly processed sound, the piano notes twanged, buzzing and becoming as percussive as claves. A vocal addition towards the end as a hooky coda further draws the listener in. All the music is by Qvenild with one exception, Calvin Harris’s We Found Love, which has a highly processed harmony vocal over piano tweaked and overlaid to produce a whole, bass-heavy band. In an enlightened world it would be a top ten hit. Past feels like a hymn but it will take many listens before the lyrics become fully comprehended – the song is broken by a solo of masterful creaking and clunking, rattling and clicking; Hilma has a dramatic slow build on a fairly simple piano motif with accompanying washes and buzzes; Blown Away is more spacious, relying on combinations of sounds dropped as if into a pool, then waiting for the ripples to break; and Wild Horses is another ballad with a high, circling melody winding around Qvenild’s low, sighing vocal, the song’s simplicity decorated with a baroque overlay of sonic strangeness. Morten Qvenild is not only a hugely creative and adventurous musician with some of the greatest ears around, he also does slow better than most. The man is a treasure.
    - The Jazz Breakfast (UK)

  10. Morten Qvenild also releases his long-awaited solo debut, Personal Piano. Widening the piano´s textural palette by use of electronics, Qvenild creats a singular soundworld that nods to influences as disparate as Bugge Wesseltoft and John Cage in what´s an intense but hugely rewarding collection.
    - Jazzwise, Peter Quinn (UK)

  11. HyPer(sonal) solo debut from Susanna´s one-man magical orchestra. Whether making Norwegian Americana with his piano trio In The Country, working as Susanna Wallumrød´s partner in Susanna & The Magical Orchestra, or in numerous other projects including Jaga Jazzist, Morten Qvenild has spent the last 15 years establishing himself in the forefront of the thriving Norwegian scene. Qvenild´s solo debut, played on what he calls his HyPer(sonal) Piano, explores the sort of piano-hammer-hitting-snow territory one might associate with Nils Frahm, although there are distant vocals in places and he cuts loose towards the end of the eight-and-a-half-minute “Kick And Glide”. There´s also a surprise cover: Rihanna´s “We Found Love”.
    - Uncut, Marcus O´Dair (UK) 8/10