Close

Christian Wallumrød: Pianokammer

 

HUBROCD2542/HUBROLP3542
Norwegian release: 23.01.2015
International release: 09.02.2014
 
CD/LPiTunes
 

 
This album will not be availble for streaming.
 
Christian Wallumrød has for many years been regarded as one of the most prominent and original creators of music in Norway. He is instantly identifiable both as a composer and as a pianist, while at the same time any attempt to categorise his music is doomed to fail. It is not surprising that on his first solo album, “Pianokammer”, Wallumrød has come up with his own special twists and turns. Here he presents an inspired solo album that is as challenging as it is enjoyable.
 
 
The album, produced by Wallumrød himself, was recorded in a number of venues and on a variety of grand pianos. He experiments with different recording techniques, overdubs, natural resonance and editing.
 
 
In terms of the music, the album alternates successfully between inquisitive, challenging excursions and catchy, carefree, melodic pieces. The music fluctuates between very intimate and far out. “Pianokammer” was constructed in the studio to a greater degree than his earlier albums, but without losing the kind of chamber music dynamism we are accustomed to hearing from him.
 
 
Christian Wallumrød comes from a jazz and church music background, and in his four records with his ever changing ensemble on ECM he has erased the borders between jazz, hymns, gospel, folk music, baroque music and contemporary music, while carving out his own niche in the hearts and minds of listeners and critics. At the same time he has been involved in equally remarkable collaborative projects in the group Dans les Arbres as well as with artists such as Susanne Sundfør, Nils Petter Molvær, Ricardo Villalobos & Max Loderbauer, Karl Seglem, Jan Bang, Garth Knox, DJ Strangefruit, Oslo Sinfonietta and Kim Myhr.
 
 
Wallumrød won a Spellemannspris (Norwegian Grammy) for his previous album, “Outstairs” (ECM, 2013), and was nominated for the Nordic Council Music Prize for the album “Fabula Suite Lugano” (ECM, 2010).
 
 
HUBROCD2542

Share:

HUBROCD2542

Reviews:

  1. Dette er så visst ikke noen typisk Wallumrød-plate. Hans siste utgivelser er innspilt med en uregjerlig sekstett der all verdens merkelige instrumenter møtes i et salig sammensurium av frijazz og folketoner og salmer. Nå er han et annet sted, i et annerledes rom, han sitter helt alene og eksperimenterer med musikk og merkelige lyder. «Pianokammer» er innspilt på tre forskjellige steder, med tre ulike flygler og med bruk av en rekke forskjellige opptaksteknikker. I ettertid er opptakene blitt behandlet og redigert etter alle kunstens regler. Resultatet er seks relativt korte stykker med en samlet spilletid på om lag 40 minutter, altså en varighet litt som på en gammel LP. Hva er det så vi hører i Wallumrøds pianokammer? Først er det bare støy, syv minutter «Fahrkunst» med durende, dumpe motor­lyder som forskyver seg og legger seg inn over hverandre, dype, rungende, rumlende flater som utvider seg, som stiger og faller og til sist dør hen.
    Så endres temperaturen og stemningen: «Hoksang» er et stykke fredelig, tonal klavermusikk basert på en enkel ostinatfigur. Pulsen er rolig, stykket er organisert i tydelig avgrensede deler. Vi er i et fortrolig, gjenkjennelig rom der Keith Jarrett spøker i bakgrunnen, der det er klang av gospel og der det av og til også kommer melodilinjer som minner om norske folketoner.
    I «SECOND FAHRKUNST» drar Wallumrød oss tilbake til støyrommet, men legger nå inn spredte toner fra klaverets diskant. Diskantdryppene faller som et slags uorganisert regn inn over motorduren, og skaper forgrunn og bakgrunn i rommet. Etter hvert hører vi noe klavermusikk, kanskje en fortsettelse av «Hoksang», og når dryppregnet slutter, oppstår det merkelige resonansklanger i flygelets strenger.
    De tre siste stykkene er videreutviklinger av de mønstrene som nå er etablert. Her er langsomt gospelklaver («Boyd 1970», «Lassome»). Her er eksperimenter med diskantdrypp og resonanseffekter basert på akkordene i de foregående stykkene. Og av og til hører vi lyder av objekter som rammer klaverstrengene og skaper effekter som vekker minner om den gamle amerikanske avantgardens eksperimenter med preparert klaver («School of Ecofisk»).
    Det arbeides med mange forskjellige klaverteknikker i Wallumrøds pianokammer, og det er ekkoer av mange ulike musikalske tradisjoner. Likevel er det også en slags indre sammenheng gjennom alt dette mangfoldet. Det er de samme musikalske materialene og problematikkene som dukker opp igjen og igjen, og som hver gang blir bearbeidet på nye måter, med ørsmå forskyvinger. Noen av forløpene virker kanskje litt private, litt som flittige stiløvelser. Men som helhet gir platen oss adgang til et fascinerende rom og et spennende «work in progress».
    - Bergens Tidende 5/6 (N)

  2. Christian Wallumrød både utfordrar og forfører på ny plate. Ein av dei store personlegdomane i norsk og europeisk samtidsmusikk har laga si første soloplate.
    Det er overraskande, for Christian Wallumrød debuterte som plateartist for 22 år sidan med Airamero, og seinare medverka han på minst like mange plater i eige eller andre sitt namn. Det som i sterkast grad har gjeve Wallumrød den posisjonen han har, er dei fem ECM-utgjevingane med ensemblet.
    Eg vågar lågoddspåstanden at dette vil fløya seg inn i rekkja av Wallumrødutgjevingar som berre vil forsterka posisjonen hans. Dei seks komposisjonane kan lyttast på einskildvis, men ei samanhengande gjenomhøyring legg dimensjonar til musikken. Wallumrød har som produsent gjeve estetiske føring ar som pianisten og komponisten Wallumrød profitterer på. Han vekslar mellom det søkjande og forførande og endar plata med å sameina dei to i låten «Lassome». Han byrjar med eit enkelt, fengjande ostinat som blir teke opp att nett så mange gong er at ein tryglar om framhald, og så faldar eit like enkelt, like fengjande gospelliknade tema seg ut, og han held oppe den musikalske spaninga med sikker sans for minimalistiske verkemiddel før låten glid inn og over i klanguniverset i «Fahrkunst» som plata byrja med. Ringen er slutta. Inspirasjonen frå Jarrett finn ein først og fremst i det forførande rytmiske og melodiske, men det er noko i den utsøkte minimalistiske formsansen som gjer desse komposisjonane unike. Låten «Hoksang» er eit glimrande døme på desse kvalitetane. Wallumrød er ein bauta.
    - Dag og Tid (N)

  3. It´s always interesting to hear what an ECM artist sounds like away from the parental studio. On his first solo piano recording (suprisingly), this brilliant collaborator turns quietly inward. The opening “Fahrkunst” scarcely sounds like piano music at all. It´s vaguely reminiscent of the way Joe Zawinul set up his Fender Rhodes on early Weather Report and solo projects to creat a huge, reverberant, underwater bell effect. It would also sit convincingly in a new version of Gavin Bryars´s The Sinkin Of The Titanic. And then, just as the drone and drift seem to be around for the duration, there´s a melody on “Hoksang” that might have been dreamed by Grieg, its tripping gait a a touching echo of folk dance. Wallumrød recorded in different locations, using three grand pianos, one of them his home instrument. It seems as if the qualities of each determined the kind of music played, whether open and melodic as on “Hoksang”, blippy on “Second Fahrkunst”, or enigmatically jazzy on “Boyd 1970″. It´s less a public performance than a glimpse into an artist´s meditation on his own language and instrumental negotations. That intimacy makes it ideal for private listening. I can´t imagine sittin in a recital room in front of music as personal as this. On CD or LP, though, it comes over like a furtively opened letter or hearing a friend talking to himself.
    - The Wire, Brian Morton (UK)

  4. Analog elektronikamagi. Søster Susanna er et vokalt unikum. Fetter David befinner seg bak klaveret for alle fra Maria Mena til Bjørn Eidsvåg. Men kanskje er det storebror Christian vi virkelig bør lytte til. Ensemblet hans mottok riktignok Spellemann i kategorien samtidsmusikk, men her gjør han seg enda mer melodisk mangfoldig. Umerkelig drar han over fra snodige, fascinerende ragtime-bevegelser til nesten å plukke tangentene fra hverandre fysisk. Midt i mellom det Keith Jarrett-maniske og Scott Japlin-spretne rykker han til på svevende, nesten-elektronisk dilldall. Ting som for så vidt skaper kontrast og understreker at dette er en melodisk tur, men som beveger seg litt for langt ut i støyutforskning. Rommet i tittelen understreker behovet for denne voldsomme men likefullt myke tilnærmingen til pianoimprovisasjon. For 43-åringen gjør ting med pianoet som garantert er ulovlig i flere stater i USA.
    - VG, Tor Martin Bøe 5/6 (N)

  5. Med Christian Wallumrød Ensemble (CWE) har vi hørt hans fengende, men snurrige komposisjoner orkestrert for klaver, trommer, stryk og blås. Med begrenset erfaring fra solokonserter er det kanskje forståelig at han nå trekker veksler på elektronikkens endel0se muligheter når han reiser alene for f0rste gang. Det som i utgangspunktet gj0r musikken til Wallumr0d så lett identifiserbar, for eksempel på de mange eksepsjonelt gode utgivelsene med CWE, er kombinasjonen av dybde og letthet. Nynnbare melodier over et enkelt akkompagnement, men alltid med et kontrasterende uroelement i enten akkorder eller rytmikk. Som Boulez, Bach og Beach Boys, hånd i hånd. Denne kontrasten har han definitivt med også i 2015. Det styggvakre opptrer med jevne mellomrom på Pianokammer. Pianisten spiller for eksempel en oppstemt melodi i sin høyre hånd, mens venstre akkompagnerer i moll. Han legger et boogie- woogie-komp i pianoets m0rke ende, mens diskanten befinner seg i et annet tempo og fletter seg ut og inn av synk med høyrehånden i en ragtime anno 2015. På «Second Fahrkunst» tøyes strikken til det ytterste, da Wallumrød elektronisk fjerner anslagene og lager musikk av akkordenes resonans i kombinasjon med de ørsmå lydene når strengenes filtdempere l0ftes i millisekundet før anslaget kommer. Pianisten river med andre ord vekk alt vi forbinder med pianolyd, og viser oss isteden alt det andre et enkelt anslag inneholder. De tette klangene Wallumr0d produserer på dette viset, gir iskalde gys inn til ryggraden, og kunne vffirt passende akkompagnement til de mest urovekkende sekvensene i en David Lynch-film.
    Et gammelt jungelord i jazzen lyder noe i denne duren: spiller du en feil note, hold deg til den gale noten til du har overbevist alle om at det virkelig var den du skulle treffe. På enkelte spor gjør Wallumrød denne tesen til en hovedingrediens, her koseklimprer han på stuepianoet, men insisterer så hardt på de «gale» notene at vår vante harmoniske oppfattelse utfordres på det sterkeste. Selv om låtene veksler mellom såpass klare kontraster som godlynt lalling og grøsserfilmmusikk, har åpenbart Wallumrød lagt mye arbeid i albumet som helhet. Pianokammer er utvilsomt ment å h0res fra start til slutt.
    Dét høres muligens utopisk ut i vår strømmingshverdag. Sannsynligheten økes kanskje ved at totaltiden kommer godt under 40 minutter. Men når albumet h0res i ett, henger de svffirt ulike idéverdenene Wallumrød opererer i, sammen på en annen måte.
    Man blir også oppmerksom på albumets overordnede form: To komposisjoner med det nevnte mørke utgangspunktet er albumets hode og hale, og omslutter både pianoboogie i forskjellige tapninger, ekko-lek og mer eksperimentelle innslag. Pianokammer ser på overflaten ut som en solopianoplate, men er det ikke, i tradisjonell forstand. Ved hjelp av studiotriks snur Christian Wallumr0d opp ned på forestillingen om pianoet som et perkussivt instrument. I stedet for samspill mellom instrument og musiker fravrister han pianoet dets hemmeligheter, sidene vi vanligvis ikke oppfatter med det blotte øret.
    - Morgenbladet, Svein Magnus Furu (N)

  6. Wallumrød har vært i fremste rekke blant våre (jazz-)pianister siden siste halvdel av nittitallet, med en tone gjenkjennelig i vidt forskjellige uttrykk, i mange forskjellige band. Helt alene her veksler han mellom flygler og innspillingsteknikker, der han utforsker sitt forhold til instrumentet og dets klangmuligheter, prosessert eller rett frem. Resultatet er intimt, snarere enn akademisk. Noen av innslagene er også riktig så sjarmerende og skjønne, slik som kjenningsmelodien “Hoksang”.
    - Dagens Næringsliv, Audun Vinger (N)

  7. Man blir sittende ytterst på stolen med ørene på stilk for å høre neste idé og hva som nå kommer, noe som er med på gjøre lyttingen til en fest. Mot slutten vender han litt tilbake til starten med loops og litt electronikk som binder det hele sammen på en flott og naturlig måte. Lyden er gjennomgående ganske tørr og langt fra det ECM’ske lydideal, noe som også gir oss Wallumrød i en litt ny setting. Gjennomgående er dette blitt en utrolig variert og vakker innspilling fra en av Norges ledende pianister. Jeg må si at jeg lenge har savnet å høre Wallumrød solo på plate. Hans egenskaper og idérikdom som pianist er stor, noe han beviser til fulle på «Pianokammer». En plate jeg absolutt anbefaler til alle med store, åpne ører!
    - Salt Peanuts, Jan Granlie (N)

  8. Christian Wallumrøds allsidighet fortsetter å glede meg. Den estetiske bevisstheten, den gjenkjennelige grunntonen og de overraskende grepene mangler sidestykke i norsk musikkliv. På Pianokammer gir han ideene sine ny retning, uten å ta farvel med det han har bygget. Albumet utforsker de rent klanglige dybdene i pianoet, samtidig som det byr på lunt melodisk stoff. Dette er den norske pianistens første soloalbum, og musikken har selvsagt et mer nakent preg enn den Wallumrød har utforsket med ensemblene sine.
    I åpningssporet «Fahrkunst» nærmer han seg «inside piano»-tradisjonen slik den er utprøvet av Andrea Neumann og Sophie Agnel. Wallumrød eksperimenter med opptaksteknikker og redigering, uten å forlate det akustiske pianoets klangpalett. Andresporet «Hoksang» er en melodiøs deilighet som vipper av sted og unngår føleriet med god margin. Den rydder et poetisk rom før Wallumrød igjen lar kunstmusikken tale. Denne ferden gjennom vekslende stilnivåer gir lytteopplevelsen karakter og fordrer en viss åpenhet i mottaket. Pianokammer blir ikke min favoritt i Wallumrødkatalogen. Jeg ser den mer som et bunnsolid element i pianistens spennende utvikling. Vår tids jazzrelaterte musikk ville vært langt fattigere uten denne mannens vilje og evne til oppsporing av innganger til nye og levende kammeruttrykk.
    - Aftenposten, Arild R Andersen (N)

  9. Recommended: After so many projects with massive productions, it’s refreshing to hear a solo piano recording from pianist Christian Wallumrød. Taking a spin on a number of grand pianos, and utilizing a number of editing and recording techniques, Wallumrød’s 2015 release Pianokammer allows him the space to show the bare elements at the heart of his unconventional music. The extended drone of opening track “Fahrkunst” possesses a wavering tone, barely above a whisper, whereas “Hoksang” is a deeply melodic reverie, emphasizing the joy of a daydream over its introspective quality.
    “Second Fahrkunst” returns to the opening’s drone, but pelts it with raindrops of notes, falling with an infrequency and unpredictable pattern that thwarts the possibility of the drone lulling the listener to sleep. “School of Ecofisk” begins as merely a murmur, then breaks into a rapid chatter of notes, an expression where dissonance reveals the soft beauty within.
    The easy-going “Boyd 1970″ reflects the gospel elements that Wallumrød brings to his various projects. He gives this tune a sunny disposition, whereas on the album finale, “Lassome,” the church music exhibits a bigger, effusive presence. Where “Boyd 1970″ was a kick back and enjoy track, “Lassome” is more a call to action. It fades out to the wavering drone of the opening track, coming full circle by concluding on the same note that set the whole album into motion. It’s a fascinating look into the quaint eccentricities that inform so much of Wallumrød’s grand productions.
    - Bird Is The Worm

  10. Pianokammer is not, however, your typical piano album. Rather than present a standard set of straightforward melodic compositions, Wallumrød brings a rather more experimental mindset to the project, one that sees him exploring the instrument’s potential for unconventional sound-generation. That he would do so doesn’t come as a complete surprise, given the boundary-collapsing character of his ECM recordings, which liberally range across jazz, gospel, folk, and chamber music genres. Concise at thirty-seven minutes, Pianokammer registers as a collection of explorative sketches that document the artist’s desire to experiment with different recording techniques, overdub treatments, and resonance. “Fahrkunst” makes that immediately clear when it opens the album with seven understated minutes of eerie, dark ambient-styled atmospherics that almost wholly conceal any recognizable trace of the piano. Having been transformed into something resembling a modified organ, the piano then appears in its customary garb for “Hoksang,” a breezy reverie of folk song-like character, before “Second Fahrkunst” re-establishes the project’s experimental tone with a series of pointillistic accents and ambient reverberations (one even hears evidence of Wallumrød strumming the piano’s inner strings). Elsewhere, “Boyd 1970” and “Lassome” (in its first half) opt for laid-back, blues-based ruminations and rollicking R&B, respectively, while “School of Ecofisk” opts for bold experimentalism in ranging between echo-drenched treatments and another suggestive of ice crystals colliding. Admittedly the listener new to Wallumrød’s world might be better to begin with one of the ensemble recordings than one as anomalous as Pianokammer. That it’s something of an outlier in the Wallumrød canon doesn’t, however, make it any less fascinating as a document of the artist’s interests and inclinations.
    - Textura.org (CA)

  11. Lik uforstyrrelig saktedrivende lydskyer fra flygelets dyp strenger den 7:32-lange «Fahrkunst» seg inn i lyttervirkeligheten og gir Christian Wallumrøds første soloalbum, «Pianokammer», en hypnotisk, klangkaleidoskopisk åpning.
    Alt ligger an til videre sfærisk ferd ut i det ukjente, men som så ofte i tilfellet C. Wallumrød: Forvent det uventede. I stedet tar han musikken ned til en jordnært småtravende pianosull, men ville selvsagt ikke ha vært seg selv om han ikke hadde kostet på seg (og oss) en liten dissonans som en slags «running gag» gjennom det aller meste av den blide melodien. Så følger «Second Fahrkunst» – lydskyene igjen, men denne gang overrislet av tilhørelatende usystematisk spredde enkeltpianotoner – og etter noen hemmelighetsfulle sluttklanger, er nesten halve plata over.
    Den andre halvdelen, ca 20 minutter, består av komposisjonene «Boyd 1970», «School of Ecofisk» og «Lassome». Den første og siste av dem er bassfigurdrevne, bluesgospelaktige (tenk Keith Jarrett) melodier ladet med forførende durakkorder; den midterste en harmonisnill, elektronisk manipulert klangreise av mer abstrakt karakter, og med et sluttforløp som lyden av en heftig haglskur mot en xylofon plassert på en bølgeblikkplate. Både den og «Pianokammer»s øvrige låter viser en seriøst lekende Christian Wallumrød, mer løssluppen og underfundig enn i ensemble- og andre samarbeidssammenhenger, og den venstrehåndsgrooven som driver «Boyd 1970» og «Lassome» kan saktens få noen hver til å lure på om ikke Christian Wallumrød egentlig drømmer om å spille el-bass i et utrolig hipt og laid back r & b-band med postadresse Memphis, Tennessee. Han leverer iallfall en søknad som swinger, på et slående «annerledes» og forunderlig fengende album.
    - Jazz I Norge, Terje Mosnes (N)

  12. Quite simply, Pianokammer is a spellbinding album, of innovative, groundbreaking and genre defying music. Christian combines ambient, avant-garde, blues, experimental, free jazz and jazz. The result is a captivating collection of six songs, that are variously ambitious, bold, dark, dramatic, ethereal, haunting, hopeful, irresistible, joyous, ominous and uplifting. That’s why, Pianokammer is, without doubt, such an ambitious and captivating album from musical innovator and adventurer, Christian Wallumrød.
    - Derek´s Music Blog (UK)

  13. A long way from Close Erase days, a short-lived band that demonstrated just what Wallumrød could do with post-Bitches Brew jazz-rock, this new solo studio album appears 40 years on from the anniversary of the recording of the biggest landmark in solo jazz piano The Köln Concert. ‘Lassome’ at the end of Pianokammer definitely recalls Jarrett in some ways, a pianist whose invisible presence lurks in many shadowy places on Pianokammer. Much preferable to Wallumrød’s 2013 album Outstairs, there’s a lot going on even within this album’s often very skeletal and possibly, to some listeners, forbidding structure. Just six tunes varying in length between just under five minutes and a little under nine Pianokammer is easily digestible bearing everything in mind and hardly the hair shirt experience it could have been. Intense yes and remote sometimes, for instance on ‘Second Fahrkunst’ right in the middle of the album, a combination of recording techniques including natural resonance enhance these feelings. But ultimately on a track such as ‘Boyd 1970’ the opposite sensation is true: a tune full of temperature-rising captivating warmth.
    - Marlbank, Stephen Graham (UK)

  14. Christian Wallumrød har profilerat sig som en av Norges mest egensinniga jazzpianister. Men den här soloskivan, inspelad under skiftande omständigheter och med olika tekniker till hjälp, skulle lika gärna kunna kallas ett slags ambient kammarmusik för ett eller flera pianon, där improvisationsmomentet i jazzen till stor del har ersatts av kreativt arbete i studion och i editeringsfasen. Resultatet är ömsom flyktigt och just ambient, ömsom lättillgängligt och melodiskt på ett sätt som påminner om Keith Jarretts soloinspelningar – inklusive hans rötter i blues och gospel. En sällsam och tydligt markerad blandning av tradition och nytänkande. Och ytterligare en spännande utgåva på den norska etiketten Hubro.
    - Dagens Nyheter (SE)

  15. Wallumrod has something of a reputation for musical reticence, but while there are quiet electronic/ambient episodes here (the two Farkunst pieces are brooding exercises in shimmering metallic sounds, deep-toned sighs and distant thundering), some of the music is unexpectedly playful. The languidly walking Boyd 1970 sounds like an engagingly somnambulent blend of Keith Jarrett and Thelonious Monk; Hoksang sounds like a folk song; School of Ekofisk is a trickle of deep melody that slowly spreads out and then turns to a teeth-chattering top-end rattle; and the softly rocking Lassome is like early Abdullah Ibrahim.
    - The Guardian, John Fordham (UK)

  16. Auch wenn Christian Wallumrød ein beseelter Pianist ist und seine neue CD den Titel „Pianokammer” trägt, meint man doch zumindest beim ersten Track, in einem Elektronikstudio gelandet zu sein. Denn „Fahrkunst” ist ein nebulöser Trip durch diesige Ambientfelder, in denen der Flügel mannigfaltig modifiziert wurde. Konkreter geht es dann allerdings weiter und Wallumrød setzt zum melodischen Tastenspiel an, fließend, träumerisch, introvertiert. Der zweite Teil der „Fahrkunst” erweist sich dann wieder als ein Reigen von Regentropfen, die aus überirdischen Resonanzwolken tropfen. Dieses Hin- und Herchangieren setzt sich bis zum Ende dieser interessanten CD fort, weswegen man hier durchaus von „erweiterter Kammermusik” sprechen kann. Mal verfremdet, mal in Reinklang. Wallumrød liebt die Abwechslung.
    - Sound&Image (DE)

  17. Christian Wallumrød legt mit “Pianokammer” eines seiner extremsten Alben vor, eine Mischung aus Soloklavier und Solo- … naja, Spiel mit dem Sound, den sein Instrument hergeben kann, wenn man es nur auf findige Weise quält. Wer also die Pianisten insbesondere im Stall von Denovali schätzt, darf und soll auch hier reinhören.
    - Musikreviews.de

  18. Was für eine Kaskade! Wohl der expressionistischste Teil des extravaganten Albums.
    Die minimalistische Ballade zuletzt tanzt wieder am disharmonischen Abgrund, verführt den Zuhörer zu Aufmerksamkeit mit thematischem Bruch, obschon die rhythmische Gestalt gleichbleibend und von tiefer Lyrik ist.
    Einfach ist anders. Dies ist eigenwillige Kunst, die indes kein großes Gewese um ihren Inhalt macht. Wer das Pianospiel genießen will, muss sich darauf einstellen, dass seine harmonischen Vorstellungen ständig angegangen werden. Und damit bis zum Ende durchhalten.
    Witzig und klug!
    - Ragazzi (DE)

  19. Man mag es kaum glauben: Nach etlichen Jahren, in denen wir sein Schaffen bereits verfolgen, ist dies tatsächlich Christian Wallumrøds erste Solo-CD. Er nennt sie angemessen »PIANOKAMMER«, doch das Covermotiv blickt wie unlängst die Solodebüts von Frode Haltli und Ivar Grydeland in die Ferne der norwegischen Natur. Doch was ist das? Ein Jazzpianoalbum ist es nicht. Vielmehr irgendwo zwischen den Platten von Haltli und Grydeland, in einiger Hinsicht deutlich radikaler als jene, Berge entfernt von Wallumrøds ECM-Schaffen. Angegeben ist zwar nur »Piano«, doch die Klänge, die wir zu hören bekommen, erinnern über weite Strecken nur sehr entfernt an jenes Instrument. Ivar wird fürs »tape echo« gedankt; insofern ist es wohl nicht falsch, »PIANOKAMMER« sozusagen als weit entfernte Erinnerungen an Klaviermusik zu beschreiben….Wie gesagt, dies ist Wallumrød auf den Spuren von John Cage, und die »Pianokammer« ist sein Experimentalraum.
    - Nordische Music (DE)

  20. Na albumie „Pianokammer” Norweg miesza ze sobą naprawdę różne emocje i stylistyki, a co najważniejsze, że nie pogubił się w trakcie tworzenia, czyli nie poszedł w stronę jazzowej cepeliady czy wygładzonych brzmień. Dźwiękowe akrobacje w wykonaniu Christiana Wallumrøda przypominają mocne, pewne i sztywne chodzenie slacklinera po taśmie, któremu zdarza się też pobujać na tej linie.
    - Nowamuzyka (PL)

  21. Norway’s Christian Wallumrød also doesn’t shout. Pianokammer is his first solo album after many collaborations and, for ECM, releases with the Christian Wallumrød Trio and the Christian Wallumrød Ensemble. Pianokammer is solo as such, and also not issued by ECM. The press material neither says nor implies the album is a deliberate break with what has gone before, but it certainly distills his music to its core essence – the relationship between the player-composer and the piano (the album was recorded in 2013 and 2014 with three different grand pianos). The six pieces range from the Satie-esque through explorations of the sonic decay and vibrations of the instrument’s strings to compositions where precisely picked notes sound like individual raindrops plunking on a window. Pianokammer is a resumé of Wallumrød’s talents and cohesively shows creativity flourishing on its own. If this new, direct voice is his future, more please.
    - The Arts Desk, Kieron Tyler (UK)

  22. Pianokammer, the first solo album from Norwegian composer/pianist Christian Wallumrød, has been a long time coming. The fact of its appearance on Hubro, rather than ECM, for whom Wallumrød has recorded four albums of ensemble chamber music with jazz, baroque and church music influences, is enough to suggests that it won’t be exactly what fans of those albums might expect. But neither is it a throwback to the electronic jazz music Wallumrød made with his late 90s trio Close Erase; it’s much more intimate and quirkily personal than that. The album was recorded in three different locations on three different grand pianos. Hubro’s release notes describe it as “constructed in the studio to a greater degree than his earlier albums”, noting that Wallumrød “experiments with different recording techniques, overdubs, natural resonance and editing”, which suggests a less spontaneous approach than the results suggest. Pianokammer, the first solo album from Norwegian composer/pianist Christian Wallumrød, has been a long time coming. The fact of its appearance on Hubro, rather than ECM, for whom Wallumrød has recorded four albums of ensemble chamber music with jazz, baroque and church music influences, is enough to suggests that it won’t be exactly what fans of those albums might expect. But neither is it a throwback to the electronic jazz music Wallumrød made with his late 90s trio Close Erase; it’s much more intimate and quirkily personal than that. The album was recorded in three different locations on three different grand pianos. Hubro’s release notes describe it as “constructed in the studio to a greater degree than his earlier albums”, noting that Wallumrød “experiments with different recording techniques, overdubs, natural resonance and editing”, which suggests a less spontaneous approach than the results suggest(…)The album’s six pieces describe an arc, with pieces that are variously experimental in nature interspersed with others that are loosely ‘jazzy’.Pianokammer hangs together well, despite its heterogeneity, but it doesn’t add up to much more than the sum of its variously appealing parts.
    - Dalston Sound (UK)

  23. Wallumrød´s trio and larger ensemble albums for ECM are a beguiling mix of folk, jazz, chamber and church music. His debut piano solo set, however, is altogether darker and mare experimental in mood. Recording on a variety of grand pianos using different recording techniques, overdubs, natural resonance and judicious editin, he has produced six pieces that mix ambient music and in places deep minimalist drones with a few beguiling melodies to help it all along.
    The first version of Fahrkunst consist of brooding, long-held chords that reverberate in a sepulchral gloom, the second seemingly random notes dropped on top of a swelling bass sound. Hoksang is a gently hypnotic groove carrying a sweet tune, as is Boyd 1970. To rounc off the set, School Of Ecofisk starts with low-end murmurs and ends with flurries of high notes plucked from inside the piano lid while the concluding Lassome has the repetitive concentration of an Abdullah Ibrahim piece hijacked by what sounds like synthesizer drones. There is something almost deliberately lo-fi and intimate about this set, which makes it most endearing. As a complete contrast to Wallumrød´s ensemble work, this is an unlikely success.
    - Jazz Journal, Simon Adams (UK)

  24. C’est surtout avec des (plus
ou moins) grandes formations pour le label ECM que Christian Wallumrød a fait sa réputation. Alors qu’il arrive sur ses 45
piges, le Norvégien fait un demi- Hubro (son premier). Rassemblées sous le titre Pianokammer (traduction : piano de chambre), ses sept pièces offrent chacune une ambiance particulière.
Leurs points communs ? Une démarche minimaliste et un ouverture incroyablement boréale (« Fahrkunst ») à un ragtime volontairement somnolent
    (« Boyd 1970 »), Christian Wallumrød explore ainsi sept nuances de blues, le sien. Un journal intime écrit comme une suite d’impressions soleil levant. Touchant et inspirant, comme une version 2.0 du Thelonious Himself de Monk.
    - Jazz News, Mathieu Durand (FR)

  25. On his first solo album, Norwegian pianist Christian Wallumrød makes a dramatic break from the sui generis chamber-music sound he’s developed with the ensembles he leads. On some pieces he generates gentle clusters of overtones, like shifting clouds that drift and overlap, while elsewhere his playing suggests church music (albeit with judicious electronic processing) or borrows more from folk, colliding left-hand figures reminiscent of boogie-woogie with a patient lyricism that recalls Keith Jarrett. A work of lapidary perfection.
    - Chicago Reader, Peter Margasak (US) – Best of 2015

  26. What makes this release stand out over and above others is purely a matter of narrative and the attention to style in that context. Christian Wallumrød’s thoughtful attention to detail carries Pianokammer forward piece by piece, touching on some stylistic landmarks with a feel and emotional weight unmarred by cleverness or artifice. “Boyd 70″ is not merely a nod to the African piano oeuvre articulated by Abdullah Ibrahim and Randy Weston, but sits beautifully in its own place with nothing to question its strength of purpose. “Fahrkunst” (and “Fahrkunst Second”) are equally strong, though they’re working in the realm of ambient/electroacoustic sound manipulation, wresting the piano’s resonant qualities out of it. These are by no means the only stylistic variants in the release.
    Most notable is Pianokammer’s calm insistence on the listener paying attention to detail, which, if you let it, draws you into the whole as a complete story. Every piece is an integral part of the novella and leaves the listener with the rare satisfaction that a simple and clear story can give.
    This music has more to do with turning pages than scrolling down a screen, and that’s what made it a singularity this year.
    - Exclaim.ca, Nilan Perera (CA) – BEST OF 2015