Close

Building Instrument: Kem Som Kan å Leve


 
HUBROCD2561/HUBROLP3561
 
 
CD/LP-180g Tidal Spotify
 
 
Norwegian release date: 22.04.2016
International release date 22.07.2016
 
The trio Building Instrument exist in a sort of fantasy-filled no man’s land between electronica, organic pop and something more mystical and fantastic. They had already built a solid fan base before they released their debut record to rave reviews in 2014. On their second album, “Kem Som Kan Å Leve”, their mode of expression is deeper and more dreamlike, the soundscape is broader and more substantial, and their music is still extremely addictive and strangely catchy.
 
The members of the trio Building Instrument are Mari Kvien Brunvoll (vocals, sampler, zither, percussion, kazoo), Øyvind Hegg-Lunde (drums, percussion) and Åsmund Weltzien (synth, electronics). Drummer Øyvind Hegg-Lunde plays in two bands that have also recently released records, Strings & Timpani and Electric Eye, and has toured with José Gonzalez and his band Junip. Keyboard player Åsmund Weltzien makes a vital contribution to the new soundscape on this album with his expanded palette of sounds.
 
Mari Kvien Brunvoll, from Molde, has been described as “an exceptional talent” and her first solo album was released on Bugge Wesseltoft´s Jazzland label. The track “Everywhere You Go” from her solo album, earned her a sizeable new audience after the ubiquitous musician and DJ Ricardo Villalobos discovered the song and created an inspired remix of it that was over 28 minutes long.
 
The new album “Kem Som Kan Å Leve” was made in the course of a two-year period, and some of the material was composed for a concert inspired by the art of Kurt Schwitters, which was commissioned and performed at the Henie Onstad Kunstsenter at Høvikodden, outside of Oslo, in September 2015. The concert marked the opening of a new, permanent Kurt Schwitters exhibition at the art centre, and was arranged as part of the Ultima Oslo Contemporary Music Festival.
 
The German artist Kurt Schwitters (1887-1948) was active as a painter, collage artist, sound poet and installation artist. Schwitters fled from the Nazis and lived for a period in the 1930s in exile on the island of Hjertøya in Mari’s home municipality of Molde, where he also built one of his Merzbau buildings in the stone cabin he rented.
 
The art created by Schwitters has left some obvious traces in the trio’s new music. Vocals without lyrics, or using an invented language, appear more frequently on this album than on the last, although most of the lyrics are still in the Molde dialect. “Working with this commissioned piece enabled us to go further in the direction of expanding or erasing the meaning of language, just as Schwitters did with his sound poetry,” according to a member of the trio.
 
The album was recorded in the legendary “Studio”, a hall in the Henie Onstad Kunstsenter, the same week as the Schwitters concert was given its world premiere. The album was mixed by producer Jørgen Træen together with Anders Bjelland.
 
Supported by Bergen Kommune and Fond for utøvende kunstnere
 
Tour:
21 July: Kube, Ålesund
22 July: Molde International Jazz Festival, Molde
HUBROCD2561

Share:

HUBROCD2561

Reviews:

  1. Debutalbumet til bergenstrioen Building Instrument hørtes ut som et forsøk på å lage en ny popmusikk. Denne oppfølgerplaten har tatt dem et betydningsfullt skritt videre i retning av en ny verdensmusikk. Musikken er bygd rundt flere forlokkende kontraster. Først det faktum at musikere med jazzbakgrunn bruker popen som arena – og lykkes med å være originale. Vokalist og multiartist Mari Kvien Brunvoll har for eksempel gitt ut flere album med lydutforskninger rundt en base av soul og blues, men i Building Instrument virker hun friere og mer forløst. Kontrastene finnes også i selve musikken. Trommeslager Øyvind Hegg-Lundes rytmer har afrorøtter, en slags urrytme, men den brytes mot glass- og treklanger som fra et mer moderne musikklandskap. Og der rytmene peker mot det lokale og opprinnelige, svever Åsmund Weltziens synther og elektronikk av gårde utover mot galaksene. Det er et musikalsk univers som gir sterke assosiasjoner til den ameri­kanske trompeteren og komponisten Jon Hassell, og hans blanding av elektronikk og «etniske» impulser under betegnelsen «Fourth World»(…) Det er et samspill mellom musikerne som er sjeldent i popmusikk, der de er distinkt til stede i hver sine roller, samtidig som helheten er så harmonisk. Langsomt utspiller sangene seg, lyse og eksotisk forførende opp mot milde vendepunkt inn i noe dunklere langt uti. «Kem som kan å leve» er som et musikkfølge på en reise til det fremmede landet der Building Instruments musikk oppstår.
    Bergens Tidende, Helge Olsen 5/6 (N)

  2. Påventet andrealbum fra trio som lager egenrådig musikk, der det behagelige og foruroligende vikles sammen i øret, slik tang fester seg rundt stein. Mari Kvien Brunvolls stemme har sjeldne kvaliteter. Hennes bakgrunn fra Molde-traktene kommer godt med, siden materialet er laget til Kurt Schwitters-rommet på Henie Onstad Kunstsenter. Merz-kunstneren hadde som kjent hytte og arbeidssted på Hjertøya. Låtene har titler som «Collage», og lener seg mot lydpoesien og Schwitters åpensindige syn på kunsten. Hennes stemme og øvrige instrumentbruk er i symbiotisk samkvem med Åamund Weltziens synther og Øyvind Hegg-Lundes rytmeinstrumenter, sammen lager de pop for en annen verden.
    - Dagens Næringsliv, Audun Vinger (N)

  3. På Kem Som Kan å Leve er uttrykket mindre umiddelbart melodisk og låtene ikk like lett identiserbare. Resultatet er desto mer fenglende. På bestilling fra Ultimafestivalen fremførte Building Instrument et verk inspirert av den tyske dada-kunstneren Kurt Schwitters på Henie Onstad Kunstsenter i september 2015. Før åpningen installerte trioen seg på museet i Bærum og spilte inn verket blant installasjoner, collager og malerier fra Schwitters´ Merz-univers. Lydbildet, et sted mellom Kate Bush og PJ Harvey, er fredeles deres sterkeste kjennetegn. Og i fremste rekke briljerer fortsatt Mari Kvien Brunvoll, nå med mer svevende linjer av poetiske tekstbrokker i James Joyce-karakter, kamuflert bak slørete diksjon og rikelig med elektroniske effekter. Dette løfter musikken og gir den et universelt preg, ulikt forgjengeren hvor morsmålet bragte låtene solid ned på jorden. Man merker fort at låtene er improvisert frem av bandet i fellesskap. Energien er gjennomgående lagt i stemningssetting heller enn narrativ, det er mer form enn innhold, for å si det slik. Dette kunne vært en knusende innvending i nær sagt alle andre sammenhenger, men blir det ikke her. For drømmeuniverset trioen frembringer er vanskelig for ikke å si umulig, ikke å la seg fullt og helt oppsluke av. Lenge var det så langt mellom hver anledning Brunvoll opptrådte live eller på en ny plate, at det utvidede jazzmiljøet var mer eller mindre sulteforet. De magiske konsertene hor hun mutters alene, sammenkrøket i lotusstilling over effektpedaler og loopmaskiner frembragte revende katarsis-øyeblikk, gjorde ikke nysgjerrigheten mindre. Etter hvert kan hun nå oppleves på tre duoplater med gitarist Stein Urheim og en soloplate fra 2012 i tillegg til de to platene med herværende band. Det er fortsatt ikke nok til å stille sulten etter mer av den hypnotiserende stemmen fra Molde.
    - Morgenbladet, Svein Magnus Furu (N)

  4. Her bør man ikke henge seg opp i bandnavnet. Trioen, der Mari Kvien Brunvoll må finne seg i posisjonen som frontfigur og generelt fokus (mer om det om litt) driver lite med instrumentbygging. Derimot fortsetter de sin utforskning i helt andre spor enn Brunvolls betraktelig mer kommersielt orienterte og kjente storesøster Ane (Brun). Heldigvis. De debuterte morsomt og snålfint for noen år siden. Oppfølgeren er enda morsommere. Det vil si: Morsommere for de som synes boblete halvakustisk elektronika (ja, det er mulig) med improvisert gobbeligokkspråk både er givende, sprudlende og flott. De som ikke gjør det, bør gå i seg selv. I parantes bemerket er det ikke feil å tro at de forståelige romsdalsdialektordene også er oppdiktete – som på avsluttende «Taket». Men de unike, nesten naive melodiene er snille i bakgrunnen og altoppslukende i forgrunnen når de bygger seg opp. Her må vi nevne de andre i bandet, som har fått en fortjent tydeligere posisjon og frihet i lydbildet enn sist.
    Det virkelig unike her er Brunvolls stemme som omformer seg fra å være en hybrid av vokal og synth via en nær jodle-opplevelse til noe som mest kan minne om naturlig klanglig huslulling. En perfekt seig lyttedans. Ikke knirkete og unnskyldende, men stolt og storveis. Selvsagt kan det oppleves som litt «rart» noen steder, men det blir aldri «vanskelig».
    Omslagsteksten knytter låtene opp mot Henie Onstad og Kurt Schwitter, men men man trenger ikke ha noe forhold til dette for å finne lytteglede. Egentlig er den slags bakgrunnsmateriale bare forstyrrende kunnskap. Men om man vil bruke slik ord, er dette geniale kunstpopkollasjer.
    - VG, Tor Martin Bøe 5/6 (N)

  5. Nowe nagrania Building Instrument – jak i te sprzed dwóch lat – w żaden sposób nie dają się wcisnąć w ramy jednego lub dwóch gatunków. Bo nie jest to ani czysty folk, ani też syntetyczna elektronika. Więc co? Jak to bywa w dzisiejszym świecie, coś co istnieje na styku kilku czasem z pozoru nieprzystających do siebie estetyk. „Kem Som Kan Å Leve” jawi się jako odrealniony, hauntologiczny eksperyment dźwiękowy przeprowadzony na tradycyjnej muzyce, w tym przypadku na dialekcie Molde i instrumentalnych odniesieniach, choćby za sprawą cytry („Fall”) czy militronu. Bardzo głębokie i melancholijne melodie/harmonie tria poruszą niejedną duszyczkę tego świata. Muzyka Building Instrument odcina się szerokim łukiem od mainstreamowego blichtru, wytartych rozwiązań oraz oklepanych mariaży stylistycznych. Ich kompozycje są kompletnie niedzisiejsze, czyli pozbawione czynnika ekonomicznego, a z drugiej strony brzmią bardzo świeżo i odkrywczo (np. „Rett Ned”, „Farge Tida Sakte”). Może się doczekam ich koncertów w Polsce? W pełni na to zasługują!
    - Nowamuzyka (PL)

  6. Bizarre, gnomic music here from a Norwegian trio led by the singer Mari Kvien Brunvoll amid lots of percussion, synths and drums sliced and shaped around her voice.

    In English the album title means ‘Who Knows How To Live’, and some of the music was written by Brunvoll for a Kurt Schwitters-inspired concert, Schwitters an inspiration too on such maverick homegrown UK talents as Andrew Plummer.

    There’s a primitive kookiness and restlessness to Brunvoll’s intriguing voice and yet ultimately a naïve aspect to the musical settings, the backing to her voice while apparently complex able to act as directly as any singer’s interplay with her band who seem to recede the more the album progresses.

    Brunvoll has a voice that is as unique as Kate Bush’s or Björk’s and that is partly the fascination on an arresting album where she dominates, eccentricities and all.
    - Marlbank (UK)

  7. A arte do pintor e artista alemão Kurt Schwitters (1887-1948), que com o advento do Nazismo se refugiou na cidade de Molde, na Noruega, foi a principal inspiração para a escrita do segundo álbum do trio Building Instrument. «Kem Som Kan Å Leve» ocupa um lugar muito especial, no qual se encontram em ambiente de confissão, a música electrónica, a pop orgânica e fluida, tocada por um sopro poético, e sonoridades místicas, transcendentes, perto da gravidade zero. É um disco construído com instrumentação exótica (zither, kazoo), entrelaçada por sintetizadores etéreos e percussão firme, mas subtil, ou mesmo misteriosa, coroado com as palavras indecifráveis que se soltam, sem linguagem real, da voz planante de Mari Kvien Brunvoll. A mente livre de Schwitters e o seu prazer pela deambulação artística, pluridisciplinar, refecte-se em cada um dos temas que aqui encontra refúgio, num composto fluido de misticismo e surrealismo, mas com um toque marcadamente nórdico. O que nos ajuda a pensar na música de Building Instrument como o filho bastardo dos Sigur Rós com os Animal Collective, em modo de recolhimento espiritual. Por isso, vive-se do princípio ao fim um ambiente de levitação, mas não recusando nunca os rituais de simbiose com a natureza, o que atribui a «Kem Som Kan Å Leve» um certo lado folk que também ajuda esta música a tornar-se-nos familiar.
    - dominiodeuses.org

  8. It’s a wonderful thing when experimental ideas can be mulched into the compost of pop in such a way that their edginess becomes accessible. Such a thing has occurred with Norwegian trio Building Instrument’s second album. Fans of out-there dance music may already be familiar with frontwoman Mari Kvein Brunvoll via the half hour Villalobos remix of her tune “Everywhere You Go” but Kem Son Kan Å Leve is a very different proposition. Much of it is based on music Building Instrument created around a project on the life and work of Kurt Schwitters, the German master of collage art and Musique Concrete-style experimentation. A major part of this influence is in the vocals which are performed, like some of the more esoteric Cocteau Twins songs, in language for which the meaning is abstract, as much vocalising as words. Happily, the music, built from electronics, zither and percussion, and speckled with jazz ideas, is approachable and sweet, rather like the sort of thing Oliver Postgate might have come up with if he were still alive and creating animations for children’s television.
    -TheArtsDesk,Thomas H Green (UK)

  9. The singing sounds like Japanese at one moment and like some Scandinavian language the next – actually it’s completely made up, part of the musical creation of this trio which comprises Mari Kvien Brunvoll on vocals, zither, sampler, percussion and kazoo, Øyvind Hegg-Lunde on drums and percussion, and Åsmund Weltzien on synth and electronics. It’s spacey and homely at the same time. Apparently some of the material was written for a concert inspired by the artist Kurt Schwitters and it has some of his Dadaist collage feel. Fall sounds just a little like Bob Dylan’s Knocking On Heaven’s Door. And any album that includes some kazoo gets a tick in my book.
    - TheJazzBreakfast, Peter Bacon (UK)

  10. Stillsam pop av elektroniskt slag, snäll men med småvassa kanter, färgad av folkmusik. Det är ingen skarpa gränser mellan musiker, konstellationer och skivor i det Hubro utger, omärkligt blir popen, här som hos Sligter ovan, något som passar på dig som lyssnare, inte låter dig flyta med som vore det något ovalt strömmat skräp, ett otämjt vattendrag i stället för Ganges.
    - Universum Noll (SE)

  11. Non potrebbe esserci immagine più calzante del “Collage” che apre “Kem Som Kan Å Leve”, secondo lavoro dei Building Instrument, a riassumere la pratica artista del terzetto norvegese: lo si comprende dai primi arcani segnali elettro-acustici e dai fremiti ritmici che in quel brano avvolgono la vocalità alta ed evocativa della cantante e polistrumentista Mari Kvien Brunvoll e lo confermeranno, circa mezz’ora più tardi i successivi cinque che ne rendono la scaletta un ininterrotto itinerario di scoperta di inusitati linguaggi sonori. “Kem Som Kan Å Leve” è infatti un disco più difficile da inquadrare di quanto non sia la corretta pronuncia del suo titolo, frutto com’è di un’ininterrotta sovrapposizione e ricombinazione di tessere sonore tanto eterogenee da apparire incompatibili con la possibilità di ricavarne fluidi incastri armonici. Invece, la combinazione tra strati di synth, effetti elettronici e percussioni intorno alla quale gravitano le eteree interpretazioni della Brunvoll si rivela ben presto materia non solo atta a sostenere un impianto melodico ma anche a conferirvi dinamiche pulsanti ma non per questo invasive. Il cantato sibilato tipicamente nordico della Brunvoll aleggia infatti incorporeo su un’avviluppante coltre sintetica, scandita da pulsazioni e asciutte ritmiche jazzy e rifinita da inconsueti intarsi acustici dai vaghi rimandi etnici (zither, kazoo). Assumono così forma volutamente indefinita canzoni sospese tra terra e spazio infinito, che uniscono trip-hop scarnificato (“Rett Ned”) e derive retro-futuriste (“Fall”, “Farge Tia Sakte”) sempre più sognanti e dilatate (“Like God A Leve”), fino a diventare pura essenza di un’angelica ambience vocale (“Taket”). Nel breve lasso di poco più di mezz’ora, “Kem Som Kan Å Leve” scompagina dunque con grande naturalezza coordinate di luogo tempo e categorie stilistiche, suggerendo orizzonti di un altrove nel quale ricerca melodia e ricerca sonora convivono in una stimolante varietà di equilibri.
    - Music Won´t Save You (IT)

  12. Best of 2016 – Sid Smith, Prog Magazine (UK)

  13. Marie Kvien Brunvoll snakker tilsynelatende en særs lokal og sprø Molde-dialekt, og slik det fremstår for mine ører så høres det nesten mer ut som et tullespråk/alvespråk à la Sigur Rós enn en faktisk dialekt. I det hele tatt låter det ganske islandsk dette her. Det høres ut som om det ligger et digert ullteppe over hele produksjonen. Det låter lunt og varmt. Ingen direkte skarpe lyder kommer ut gjennom dette teppet.
    - Deichman anbefaler: Årets album 2016